I våre daglige kamp i kommunesystemet så møter vi mange mennesker… eller gjør vi egentlig det? Jeg møter saksbehandleren min i kommunen min jeg. Det er henne jeg har kontakt med… Når jeg skal skaffe meg støtte, enten det er praktisk eller økonomisk, så er det hun jeg treffer… ikke de som avgjør om jeg får det eller ikke. Og når jeg leverer min søknad eller klage er det henne jeg står ovenfor. Det er henne jeg gråter til. Det er henne jeg snakker med. Men derfra og ut må jeg stole på at hun overtar ballen. At hun forsvarer min sak ovenfor de som FAKTISK avgjør hva jeg skal få. Hva hvis hun ikke er god i jobben sin? Hva om hun ikke liker meg? Hva om hun har en krangel gående med en av dem som avgjør og derfor er motvillig mot henne? Og hvem er «de som avgjør»? Ser de oss? Vet de hva slags liv jeg lever? Hvor isolerende det er. Hvor vanskelig det er.

«Alle» foreldre må regne med å være våkne på natten, kan jeg få høre… jeg tror ikke de vet hva det vil si. Hvordan det er å oppdra barna sine uten søvn, og på toppen av det så er alle de «normale» reglene for oppdragelse annerledes. Har «systemet» tenkt gjennom hva slags ekstrem påkjenning det er å være verdens mest fleksible forelder som må droppe alle lærdommer en selv har lært i egen oppvekst, for så å lære seg alt på nytt. Kjempe med systemet i form av søknader og klager og møte opp på alle møter. Være tilgjengelig dobbelt så mye som vanlige foreldre, komme hjem fra jobb eller annet og ikke kunne sette seg ned et sekund for barna må ha KONSTANT tilsyn. Tilsyn som aldri har vært høyere. Mine barn har trengt mer tilsyn i en alder av 4 og 5 enn de trengte som 1 og 2 åringer de. Prøv å gjøre disse tingene på en enorm søvnmangel for både liten og stor! En søvnmangel som nå har vart i 4 år. Så er min økonomiske og praktiske støtte avhengig av en person som kanskje hjelper meg opp mot kommunen. En person som ikke har noen avgjørelsesrett engang.

Ser du oss når du sitter å skriver vedtak på vedtak, om det er i skolen eller kommunen. Om det er om avlastning eller økonomisk støtte. Ser du oss eller ser du et papir? Hvis jeg sier at det er umulig for meg å jobbe i tillegg til å følge opp disse barna, hvorfor blir jeg mistrodd? Ser du egentlig behovene i den lille familien min? Det er vanskelig for meg å forklare i ord hvorfor jeg må være på mitt aller beste hele tiden sammen med barna mine… men jeg må være det. Jeg må komme hjem fra jobb eller skole og være MYE flinkere hjemme enn jeg er noe annet sted. Min jobb er nemlig mye viktigere på hjemmefronten enn den er noe alle andre plasser. Og ser du det? Eller ser du en utgiftspost? For hvis jeg ikke klarer denne jobben lenger, så vil den utgiftsposten vokse! Den vil vokse langt utav proporsjon! Jeg og pappa er nemlig den billigste arbeidskraften du kan finne. Hvis vi ikke får det til, er prislappen på å ha mine barn i barnebolig eller fosterhjem MYE høyere. Så hvis det er utgiften du ser, se heller på hva det koster hvis du ikke hjelper oss. Ser du oss da?

Jeg ønsker meg en verden der familier blir sett. Der vi ikke er en rød strek eller en byrde, men tvert imot der vi blir sett på som en ressurs. Jeg jobber daglig med mine barn for å få dem så godt fungerende som mulig. Og hvis jeg får den støtten økonomisk, enten det er i form av penger eller hjelpemidler, kommer jeg til å jobbe mye hardere enn noen du kan ansette. Barna mine vil vokse opp og koste samfunnet langt mindre i det lange løp, hvis du bare ser oss nå! Hvis du bare støtter oss nå! Vi foreldre er våre barns største forkjempere. Ingen er mer motiverte for et godt resultat enn oss! Så finnes det unntak i alle grupper, men kanskje de unntakene hadde vært enda færre hvis du virkelig så oss! Brukte tid og ressurser på oss!

Vi vil så gjerne bli sett av deg!