Fagerhøi kurs og sommerleir

Jeg ble svært overrasket over å få invitasjonen i posten. Ofte må folk vente i flere år på å komme med. Jeg vet det er loddtrekning om hvem som får vært med, og at desto lenger du har stått på venteliste, desto mer sannsynlig er det å bli prioritert. Dette må jo bety at jeg hadde flaks for en gangs skyld, og det føles veldig uvant. Men der lå altså invitasjonen. Med en masse andre papirer som skulle være med. Informasjon om barna, matvaner og annet. Det virket nesten for usannsynlig. Hadde de virkelig allerede tenkt på det? På utfordringene som ville være ved å komme opp dit med 2 barn med autisme. Men nå er jeg foran meg selv. Først må jeg vel gå innpå hvordan hvordan dette opplegget fungerer.

 

Kurs:

I 5 dager på Fagerhøi leirskole foregår det to ting samtidig. For de voksne (altså foreldre til barn med autisme) er det kursing. Fra klokka 10. 15 til ca 16.00 (noen ganger tidligere, noen ganger senere) ble vi kurset i alt fra søvnforstyrrelser og tilrettelegging til omsorgstjenester og søskenproblematikk. Lunsjpausen var 3 av dagene på 1,5 timer og 2 dager på 1 time. Hvorfor det var lagt opp slik skal jeg gå innpå senere.

Sommerleir:

Denne delen skjer samtidig som kurset for de voksne. For hvis vi skal på kurs må jo noen ha barna. Så hver morgen klokken 10.00 leveres barna til en praktikant. Disse praktikantene har blitt nøye instruert og mottatt masse papirer fra foreldrene på forhånd. Det er 1 praktikant per barn med diagnose. Det er 1 praktikant på maks 4 søsken (Ja, de «friske» barna er også med).  Vi pakker sekker til de forskjellige aktivitetene på morgenen, smører niste og sender barna avgårde med dem. Så får vi lunsj i en halvtime alene før barna kommer tilbake, og dermed passer vi på å gi dem ny niste (evt. en ompakning) og sender dem av sted igjen. Halv seks kommer barna tilbake og spiser middag med mor og far. Vi legger dem og sender dem med praktikantene igjen morgenen etterpå. 2 av dagene er barna på en av 2 aktiviteter: En dag i Hunderfossen og en dag i badeland i Fron. Disse dagene er barna ikke hjemme i lunsjen. Disse dagene har vi voksne «bare» en times lunsj! HELT ALENE!

2 av kveldene var praktikantene kveldsvakter. Fra 20.00 til 24.00 var vi frie til å gå ned å ha det hyggelig med de andre voksne!

Uken vår begynte heftig. Etter 6 timer i bil pluss noen stopp, var barna helt utmattet. Vi skulle møte opp og sitte i kjellerstuen for å bli innført hva som skulle skje. Det var en ganske vanskelig øvelse for mine 2 etter så lang reise. De kravlet rundt og jeg kjente på ungene at dette gikk ikke så bra. Det var ikke lange møtet heldigvis, men så skulle vi treffe praktikantene. Det gjorde disse 2 med brask og bram. Vi fikk 2 jenter som var på sitt 5. år her på fagerhøi. Og jeg kan vel ikke forklare hvor glad jeg var for at de ikke var på sitt første år! Ungene gikk bananas inne på rommet der vi skulle treffes. De herjet helt vilt og klarte ikke roe seg. For mine barn har autismen gjort det slik at de eier ikke reguleringsevne. Så i ganske mange situasjoner blir de heeeeelt skrudd. Jeg tenkte på de stakkars praktikantene som fikk det sjokket. Men de var blide og tok imot alt med knusende ro. Vi prøvde å spise med praktikantene også og tulla ble sittende, men pjokken jaget rundt og jeg fikk til slutt «fanget» ham i et rom og fikk i ham noe mat. Jeg var svært nedslått. Heldigvis gikk kveldsstellet  og legging fint. Takk gud for veletablerte timer.

Morgenen begynte som vanlig tidlig men med dvd spiller i senga denne gang:

Jeg truet i pjokken mat (han spiser veldig dårlig når han er stresset) og tok med to barn med ferdig pakkede sekker på ryggen, ut for å overlates til fremmede. Jeg hadde hjertet i halsen. All min konsentrasjon gikk til å ikke reagere for mye. Men sannheten er at jeg fikk ikke gitt mange nok beskjeder eller noe som helst annet. Panikken smalt i hodet, men jeg fikk tvunget på meg ro nok til at ungene ikke ble smittet. Så de gikk fint med jentene.

Lunsjen kom og jeg kastet i meg mat. Dirrende sto jeg klar til avtalt tidspunkt og de kom ned med barna… Stor gjensynsglede og praktikantene var kjempefornøyde med turen! Alt hadde gått strålende! Jeg trodde ikke mine egne øyne eller ører… hadde disse to ungjentene med så liten erfaring hatt mine 2 på tur en halv dag og alt hadde gått fint??

Det viser seg jo at autismeforeningen og Nevsom (tidligere autismeenheten ved Oslo universitetssykehus) har hatt denne kurs/sommerleieren i 26 år. De har selvsagt prøvd seg frem og kommet til at dette er den beste oppskriften. Alle aktiviteter er SUPERT lagt opp etter alle diagnosebarna våre! Og praktikantene er godt forberedt på alt som forventes av dem. Det siste jeg sa til jentene var selvsagt at de ikke hadde noe oppdrageransvar, ungene skulle kose seg og de skulle kose seg med dem. Og det skal jeg si de gjorde!

Vi voksne var på kurs med psykologer, spesialister, lege og advokater. En ufattelig mengde informasjon om alle aspekter av det å være forelder til et barn med autisme ble pøst på oss. Norges eksperter prentet i oss ufattelig viktig informasjon. Alt fra at vaksinerte områder i verden faktisk har lavere tall med autisme enn områder uten vaksiner og hvorfor glutenfri diett ikke er kuren, men behandling for tarmsykdom, til alternativ kommunikasjon og hvor viktig det er å skape pause for barna ble sagt av mennesker man rett og slett ikke kan avfeie! Alle de tingene vi foreldre vet, men av en eller annen grunn ikke blir trodd på, har jeg nå hørt utav munn på forskere og behandlere på det høyeste planet vi har her i Norge. Jeg kan ikke forklare lettelsen engang. Allikevel var det sommerleieren til barna og følelsen av felleskap med de andre foreldrene som gjør meg rørt ennå. Når du hører noen andre som har unger oppe til alle tider på natta og snakker til barna med den samme tonen som man ofte bruker til hunder… Det er ikke bare meg!!!

Barna gjorde alt mulig:

Kanopadling:

Diverse aktiviteter som ballspill:

Hoppe tau:

Gå på en uendelig mengde turer i skog og mark:

Hunderfossen:

Dinosaurer er favoritten hans 😉

Traktorkjøring er gildt!

De tok førerkort på bil!

Til og med rafting gjorde han!

Når vi dro gråt både jeg, tulla og praktikantene våre! Jeg kan ikke si annet enn tusen takk til alle som har vært med på å gjøre vårt opphold på fagerhøi til en fantastisk tur! Men mest av alt må jeg si takk til praktikantene våre. De sto på og var superblide og hyggelige i møte med noe som helt sikkert ikke var en enkel jobb. Selv mine 2 med så lite språk de tross alt har, snakker om dem ennå. Til og med ved navn!

Så beskjeden er vel kanskje enkel. SØK og DRA! Det vil bli en opplevelse ulik alt annet!