Da er skolekaoset over. Kampen er kjempet og resultatet er inne.
Og vinneren er junior!
Lille gutten med autisme har kommet ut seirende på andre siden. Med et tilslag på skoleplass i hånda! Gutten med de vakreste øynene i hele verden har vunnet over byråkrati og budsjett!
Så kan vi foreldrene endelig senke skuldrene.
Men jeg må vel gå innpå hvordan de siste dagene har utartet seg! På onsdag droppet saken fra Foreldre.no med det som nå egentlig er en «gammel» sak. Intervjuet ble gitt kort tid etter saken ble tatt opp i PD og NRK i februar. Etter at artikkelen droppet fikk jeg en telefon fra Anne i NRK som lurte på hvordan saken lå an. Og dermed begynte ballen å rulle. Dagen etter (Torsdag 31. mars 2016) ble den villeste dagen i mitt liv. Det hadde jeg dog ikke planlagt.
Ei venninne og jeg hadde avtalt frokost hjemme hos meg den dagen. Dette er noe vi gjør jevnlig (enten frokost eller lunsj) for å få litt venninnetid. Hun er veldig klar over at jeg ikke kan så ofte, og siden barna våre er vanskelige å ha sammen, må det skje når hun har ettermiddagsskift på jobb, eller jeg kan komme innom henne til lunsj der hun jobber.
Telefonen ringte tidlig i dag. Rett etter 8 fikk jeg telefonen fra NRK om at de ville ha en sak til NRK Østafjells om dagens avklaring. Jeg visste ingenting om hva svaret var på dette punktet, men sa ja til et intervju. Hun var usikker på om det ville være mulig å gjøre et TV-intervju, noe jeg sa var HEEELT greit om det ikke ble.
Deretter kom telefonen jeg har ventet på. Rektor ved skolen ringte og hadde flotte nyheter. Hun satt og skrev tilslag på klagen og nytt vedtak til gutten vår! Jeg gråt og var overveldet av … ja alt! Pappa fikk første telefon, og vi fikk delt et øyeblikk av uendelig lettelse. Kampen var over. Deretter fulgte telefoner til mange familiemedlemmer og gode venner. Mailer ble sendt til de som hadde bedt om svaret fra media.
Venninnen min dukket opp og feiring med kanskje den beste frokosten vi noen gang har ordnet oss, begynte. Så fikk jeg telefon fra NRK igjen i det vi satte oss til å spise. Det var bare å kose oss, sa hun, hun ville gjerne ta et intervju over frokosten 🙂
Så der satt vi da, kleine som fy, og fikk beskjed om å snakke videre! Å prate med et kamera i ansiktet er mildt sagt kjipt! Du blir bevisst på alle småfeil og dårlige formuleringer. Jeg får bare håpe de klipper med en vennligsinnet hånd!
Minutter senere fikk jeg melding fra PD – mannen. Det var flere som ville ha ett intervju gitt, så da dukket han innom. Dette føler jeg meg ganske mye mer komfortabel med tross alt. Ingen kamera i ansiktet under samtalen ihvertfall!
Nå skal jeg snart i barnehagen og hente småtrolla! Mamma og pappa er euforiske, og det skal bli gøy å få de små hjem i dag. Hverdagen kommer alltid tilbake, trygg og god! Og vi kan nå slappe av og nyte seieren! Tusen takk, Porsgrunn kommune! Det er en god dag her i huset med de rare i!
