Vi har hatt møter og planer lagt om skole. Fra den dagen vi begynte samtale med Tveten skole til den dagen junior begynner på skolen («lilleborge» spesialavdeling), skjer det masse tilvenning. Han er på jevnlige besøk på skolen for å venne seg til, og ikke minst kose seg, på den nye plassen. Når vi var på siste møte med skolen, så ble vi gjort klar over at vi skulle ha noe som heter «Bli kjent dag» på skolen. Brevet dukket opp i postkassen i går:

Denne dagen gleder de fleste barn seg til. De små førskolebarna skal opp og hilse på rektor foran alle foreldrene. Deretter skal de rundt å se på skoleområdet og klasserom og lignende. De barna som nå bruker disse rommene skal på tur den dagen, for å gi plass til omvisningen til neste års elever.

Det jeg ble svært overrasket over (gledelig) er at dit skal også vi. Gutten min er allerede igang med å trene på å skulle opp å ta imot sekk og hilse på rektor foran alle foreldrene. Bare tanken på denne lille seremonien får meg til å gråte her jeg sitter. Gledestårer, lettelsestårer, sorgtårer, ja alle typer tårer du kan tenke deg. Fordi tanken på at vi skal kunne være med på en slik seremoni hadde jeg forlengst slått fra meg. Og følelsen av at det blir gjort en innsats for at vi allikevel skal få være med på noe så… normalt… river hele den godt bygde veggen av «autismemamma» kontroll som jeg har oppbygd, ned i biter. Jeg skal også få en sånn dag med gutten min.

Så skal det selvsagt være med at det blir godt tilrettelagt rundt dette. Han blir nok første mann opp og deretter rett ut og inn i trygge avdelingen til lilleborge. Men vi foreldre skal få lov til å komme og se oss rundt litt, mens de har noen på gutten vår littegrann. Når de andre barna er alene med læreren skal også min gutt være det!

Hvordan dagen kommer til å gå, vet jeg jo ikke. Det jeg vet er at noen der ute har sett oss. Noen har sett at dette er en vond og vanskelig dag for foreldre som oss og våre barn, og det er noe de kan gjøre for å få oss til å føle oss som en del av verden. At vi også har behov for å gå rundt sammen med de andre foreldrene og ikke se oss paniske rundt etter et barn som ikke takler noen ting. At barnet vårt har andre behov enn de som er «neurotypiske». En eller annen gang gjennom lilleborges oppbygning har en lærer og en forelder snakket sammen, og skapt et rom for oss.

Noen har gått stien før oss, og denne dagen kom vi til «dekket bord». Jobben for at vi skulle kunne føle oss tilnærmet normale denne ene dagen, var allerede gjort! Og det vil jeg ta meg tiden til å si tusen takk for. Jeg skulle gjerne gitt deg en klem, du dere som ordnet dette for oss! For det var sikkert ikke lett å ordne, så det minste jeg kan gjøre er å si takk!