Vi har jo alle hørt den. Hvor mye bør et barn sitte på nettbrettet? Hvor skadelig er det for sosiallivet, øyne, sanser bla, bla, bla. Jeg husker når jeg fikk barn. Jeg skulle ALDRI la barna se ubegrenset på tv. Og nettbrett kunne de drømme om før skolealder. End of story!
Ungene har hvert sitt:
Jeg har valgt å kjøpe billige nettbrett så langt, ganske enkelt fordi pjokken strever med å få til å være i ro med det. Da går det endel i bakken, og så langt bruker han opp cirka ett i året. Jeg har SELVSAGT forsikring på det. Tulla er flinkere, så hennes varer lenger.
Jeg kan gå innpå alle de pedagogiske grunnene til å ha nettbrett. Sannheten er at det er ganske mange av dem. Apper av alle slag finnes på nettbrett. De kan være kraftig gode. Og en annen diskusjon er selvsagt pris. For en app på nettbrettet koster et med ørten puslespill 15 kroner. Jeg kjøpte ett puslespill til TIOBA og det var 1 puslespill til 180 kroner. Blant de dyreste dette, men allikevel.
Så er det selvsagt ikke bare pedagogisk som er poenget her i huset. For mine små merker jeg fort at ting er heftig når de kommer hjem fra barnehagen, og det er her den store diskusjonen kommer inn. Som foreldre så blir vi stadig fortalt hvor lenge, og hva barna bør gjøre på nettbrett. Men en sørgelig sannhet er at trollungene mine er avhengige av pause fra alt det sosiale. Jeg må også verne om sosiallivet til barna mine, og faktum er at mine trenger god, avvekslende, avstressende pause fra alt for å kunne klare å være sosiale. Så de «vanlige» reglene fungerer ikke helt her i huset. En annen ting som er viktig å huske på er at onlinespill og lignende sannsynligvis vil i stor grad bli en del av sosiallivet til ihvertfall pjokken, og ikke umulig jentungen og. Det er jo en vanligere og vanligere trend blant alle ungdommer i dag. Dette er jo ikke sosialt vil mange (spesielt foreldregenerasjon eller eldre) mene. Jeg er tildels enig. Selv foretrekker jeg å se de jeg snakker med, være sammen med de fysisk. Men slik som livet vårt har blitt nå, så har vi voksne også kastet oss inn i onlineverdenen for litt nødvendig sosialisering. Og hvorfor ikke. Hvis ukjente omgivelser, lyder, lukter, ansiktsuttrykk kan gjøre en sosial situasjon vanskelig, hvorfor skal vi sky unna en sosial situasjon der vi eliminerer en hel del stressfaktorer. Her kan ungene med tiden senke mengden inntrykk, og allikevel få en sosial opplevelse… og ikke minst trening i kontrollerte former.
Dette er selvsagt ikke situasjonen i dag, mine to spiller naturligvis ikke online. Men de får lære seg nettbrett, og etterhvert utvide det til pc. Og når den tid kommer, kommer JEG til å introdusere dem for et onlinespill jeg anser som greit for dem å spille. Nå lar jeg dem bruke nettbrettet som avveksling, og det blir avgjort dag for dag, hvor mye de sitter. Og hvis jeg vil de skal sitte mindre, så sier jeg ikke nei, jeg bare finner på noe gøy slik at de går fra det. Jeg VIL ikke sloss om nettbrettet.
Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det.