Når man har med barn med autisme å gjøre, skjer det av og til noe rart. Jobben går over flere arenaer: Hjemme, barnehagen/skole, hos venner, hos familie eller ute blant fremmede i alle de arenaene som er der (fotball, 17. mai, butikken, svømmehallen osv). De menneskene som er direkte inne hos barn med autisme og jobber bevisst med vanskene deres er hovedsakelig (ihverfall hos oss) oss foreldre, de ansatte i barnehage/skole, PPT og Seksjon for autisme. Denne gruppen skal jobbe med å hjelpe barna å komme gjennom, skape strategier og noen ganger trene bort adferd som er uønskelig.

Denne gruppen, uansett hvem den består av, er avhengig av å ha et godt samarbeid seg imellom for å kunne gjennomføre dette arbeidet. Så hva skjer når det oppstår mistillit?

For å vise litt hvordan det kan skje, vil jeg snakke om en ganske vanlig problematikk for mennesker med autismespekterforstyrrelse: Generalisering!

Generalisering er best forklart med et eksempel. Nærliggende for oss i disse dager er dotrening. Eksempel: Sneipen lærer seg å gå på do i barnehagen, han kommer hjem og skjønner ikke hvordan han skal kunne gå på do hjemme (han gjør det altså, dette er et eksempel). Da har han ikke generalisert kunnskapen sin. For å generalisere kunnskapen må han kunne gå på do på minst 3 forskjellige toaletter.

Generalisering kan være en enkel prosess, men den kan også være utrolig vanskelig. Det kan være sånn at det å sette seg på toalettet et sted er gjort etter første gangs forsøk, mens et annet sted er det nærmest umulig. Hvorfor er dette tro? For meg som ikke forstår mye om hjernens funksjoner er ikke dette lett å svare på. Det er mange teorier som sier noe om dette, men til syvende og sist må vi ganske enkelt akseptere at det er sånn. Min sønn har «aldri» utbrudd i bilen når han kjører med noen i barnehagen, men periodevis her hjemme er det mer enn nok meltdowns i bil. Det kan være en million årsaker til det, men den ledende er vel ganske enkelt i dette tilfellet at han tilbringer ufattelig mye mer tid i vår bil, og søsteren hans er der og forstyrrer han. Når han er alene barn i bil, har han det svært sjeldent nemlig.

Her svinger vi tilbake til det originale emnet i innlegget: Mistillit.

Hvordan tror du det er når et barn gjør noe KJEMPEENKELT på en arena, og helt forferdelig på en annen? Hvordan reagerer de som jobber på den andre arenaen da? Det er her mistillit kommer virkelig frem i de verste situasjonene. Hvis de på skolen sier de har NULL problem med noe, og jeg har KJEMPEPROBLEM med det hjemme, så kommer en tanke fort… hva gjør de galt hjemme?

For å være rettferdig så kan denne tanken komme raskt den andre veien og. «Jeg får han lett på do hjemme, de må gjøre noe feil!». Dette er situasjon mange som har med barn med autisme å gjøre kommer borti i større eller mindre grad. Det jeg vil få frem med dette er at det kan hende alt blir gjort helt riktig… Selv med barn som har mer enn nok språk til å si ifra om det meste, kan ikke alltid forklare hva som er feil for dem et sted men ikke et annet.

Hvis man tar seg tid til å analysere do eksempelet, kan det være at doen i barnehagen er for høy eller lav, dosete føles annerledes pga form eller lignende, kanskje er det fargen som er plagsom, eller duften fra såpen på vasken… Det er et fantastisk stort tall med ting som kan være «galt» et sted, men ikke et annet.

Så la oss vokte oss litt for å beskylde hverandre for å gjøre noe helt galt. Når tanken «de må jo gjøre det helt annerledes enn vi ble enige om, for hvis ikke hadde ungen gjort det like enkelt som her.» treffer deg, prøv å tenke at det kan være lurt å analysere for å se om noe har blitt misforstått, men også samtidig passe på at man ikke er fordømmende da det kan hende de gjør det helt riktig! Tenk om det er såpen på vasken som plager ungen, og han ikke klarer å si det til oss. Hvordan skal man da kunne vite det? Tenk om du ødelegger et godt samarbeid med kommentarer om alt DU mener de har gjort feil, også var det ikke det i det hele tatt?

Så til alle pedagoger, helsearbeidere (leger, helsesøstre, vernepleiere) og foreldre der ute:

Så la oss være rause med hverandre, disse samarbeidene er så UTROLIG viktige for alle involverte. Ikke minst for barna!