I dagene og ukene som har fulgt etter vi har gått ut med de mange utfordringene som barna mine har, så har mange tatt kontakt. Noen for å gi støtte, andre for å stille spørsmål. Dette synes jeg er fint. Jeg liker å kunne hjelpe med små og store ting, og jeg setter utrolig pris på støtten.

Over en kaffe fikk jeg dette spørsmålet av en autismemor om hennes egen sønn.

Hvor langt ute på spekteret er han? (altså, hvor alvorlig er diagnosen hans?)

Hun stilte ikke meg dette spørsmålet direkte, men heller som et retorisk spørsmål. For jeg vet jo ikke det, ihvertfall ikke uten å kjenne barnet godt. Jeg befant meg plutselig i en situasjon jeg ikke har vært i før. Det var viktig for meg å støtte denne moren i de følelsene hun går gjennom. Dette var tanker jeg gjorde meg ofte selv med begge mine barn.

Hvor langt etter er han/hun? Hvor langt kan de komme? Burde vi «gi» opp? Eller burde vi regne med at barna klarer seg selv, bare litt senere enn andre?

Dette er tanker som svirrer i hodet på enhver forelder med et nydiagnostisert barn. Det er en skremmende og ekkel følelse. Klump i både mage og hals melder seg med disse tankene dessverre.

Allikevel svarte jeg henne ikke direkte. Jeg sa ikke engang at jeg har følt de samme følelsene selv. Jeg sa at «det finner dere ut etterhvert» og «spør saksbehandlerne». Hennes sønn skal også igang med TIOBA til høsten, så jeg fortalte om den grundige kartleggingen de gjør da, at dette vil gi noen svar. Grunnen til at jeg ikke sa noe om det er egentlig ganske enkel. Det jeg vet er det jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva slags nivå mine unger er på når de er voksne. Jeg kan forberede meg på realistiske utfall, men jeg vet ikke. Jeg har til og med valgt å ikke gjøre noe særlig for å finne ut hvor de burde hvert. Grunnen til dette er at jeg gjennom hele forløpet til barna mine, har sørget. Jeg sørger over alt mulig. Og for at den sorgen ikke skal overta livet mitt fullstendig, så må jeg få det inn med små drypp. Sakte, men sikkert oppdaget jeg at junior var mye lengre fra normalen enn jeg ønsket at han skulle være, eller TRODDE han var. For han var mye mer lavtfungerende enn jeg var forberedt på å håndtere idet han fikk diagnosen. Det TRENGTE jeg tid på å finne ut. På lik linje, når tulla fikk sin diagnose så var jeg sikker på at dette var like alvorlig som hos broren! Og igjen tok jeg feil. Henne har vi alle mye mer forhåpninger til, med et mulig potensiale for en normal skolegang (med supermye tilrettelegging) osv. Og prosessen med å finne dette ut med begge barna mine, måtte jeg gjennom i min tid. Jeg måtte finne alt ut på den måten, og på den tiden, som var riktig for meg.

Derfor sa jeg ingenting om hvordan jeg hadde hatt det med disse spørsmålene der og da. En annen veldig viktig årsak, er at jeg ville lytte. Det krever mye å være god støtte for noen, og det jeg har lært gjennom det jeg har opplevd er at lyttende mennesker som venter av og til er minst like støttende som de som sier noe. Selv om det skulle være noe som man kan si så er det å få sagt ting selv, det å få luftet sin bekymring, uten nødvendigvis en masse svar, utrolig nyttig. Så jeg prøvde å lytte. Om det fungerer for henne, gjenstår å se.

Angående mine små, så bekymrer jeg meg fortsatt over hvor «langt unna» sine jevnaldrene er. Men jeg lar tiden gå, så tar jeg sorgene med å oppdage hvor de er langt etter de er når det kommer. Og gledene over at de er foran skjemaet på andre punkter, når det kommer!