Ja, jeg tenkte det jeg… det går sikkert bra!
Scenarioet er som følger: Jeg må innom apoteket og pappa skal til legen. Det er fredag etter kristi himmelfartsdag,  jeg forventer kø på apoteket. Vi setter oss I bilen alle sammen og kjører til apoteket først, med god tid før pappa skal inn til doktor dyregod. Jeg tar med meg pjokken inn da han allerede holder på å gå bananas i bilen. Han pleier å være ganske flink i butikker (etter ufattelig mye trening). Det var langt mindre kø enn forventet og om enn jeg da har den ungen som spreller rundt på gulv og møbler så kan jeg ihvertfall trøste meg med at alle ser at det er noe når han er sånn. Alt går fint og vi forlater apoteket med det som måtte handles inn.

Men nå har problemet forflyttet seg fra den plassen til den neste. Nå skal vi jo ned å slippe av pappa hos legen… men vi har masse tid å fylle!

Men styrket av suksessen drar vi ned og tenker som så at 10-15 minutter kan taes liv av på en gåtur ved elven. Før pappa må inn og vi må sitte i bilen til han kommer ut. For jeg har ikke mine to barn alene i nærheten av vann…

Så vi vandrer nedover fortauet ved elven og alt er fint. Det eneste som pjokken  ikke liker er å bli leid. Men han godtar det. Det virket ihvertfall sånn…
Tulla gikk fint også. Idyllen er til å ta og føle på… så skal vi svinge opp og rundt for å komme tilbake til bilen.
Og dermed dukker det opp et lite problem. Der er det en restaurant med lunsjservering og dette er fredag I en langhelg… det er mer enn nok folk som sitter der. Det er som om en bryter skrues på hos pjokken. Han vil ikke leie,  han vil ikke gå… Han begynner å dra handa ut av hånda til pappa… det er enten vann eller trafikk rundt oss. Det er ikke et alternativ å ikke leie. Han drar hånda i et forsøk på å komme utav grepet… det fungerer ikke og han hyler au… jeg vet det jeg gjør ikke SKAL gjøre vondt, jeg vet også at det pga. oversensitivitet kanskje gjør det. Det er veldig vanskelig å si.

Det jeg vet med sikkerhet er hva som blir tenkt av de ca 25 menneskene som sitter rundt restauranten. Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg latt vær. Men det gjorde jeg ikke.Og alle de 25 menneskene stirrer på oss… Noen med et tydelig misbilligende blikk. Så da er det bare å kjøre slukøret hjem, etter enda en påminnelse om at vi ikke helt hører til… at vi ikke helt passer inn! Det er som å gå på skolen igjen…