Jeg ønsker å reflektere litt over hva en skolestart betyr for et barn med autisme. Det er dette som vi kommer til å gå gjennom nå til høsten, og allerede er det noen ting som melder seg som vanskelig.

Min søte lille gutt har assistent i barnehagen. Uten assistenten sin, en ekstrem velvillighet fra barnehagens side hadde jeg sannsynligvis ALDRI kunnet ha ham i en normal barnehage. Dagene hans er 100% tilrettelagt, han har et eget rom som han og assistenten kan trekke seg tilbake i. Barnehagen har også satt ekstra ressurser inn på ham og en av de ansatte er satt inn resten av tiden. Så han har effektivt sett assistent hele tiden. Dette er jo en stor del av grunnen til at vi ville ha ham inn på et tilrettelagt skoleløp.

Det som er så UTROLIG merkelig for meg er: Når min sønn nå begynner på ny skole, så byttes ALLE voksne rundt ham ut. SAF forsvinner ut med TIOBA, Barnehagen byttes selvfølgelig ut med skole, saksbehandler i PPT byttes ut, pedagogisk ansvarlig fra PPT byttes ut og assistenten hans byttes ut… over natta.

Dette er barn som har et ekstremt behov for rutiner, kjente omgivelser, kjente mennesker osv. Og vi MÅ jo endre omgivelsene hans. Og vi MÅ endre alle menneskene han kjenner fra barnehagen. Men hva med resten? Hvorfor er systemet sånn at ALLE voksenpersoner byttes ut over natta? PPT er jo fortsatt inne på pjokken, og kommer til å være det i lange tider ennå. Hvordan kan man pedagogisk forsvare at et barn som har store problemer med å omstille seg, vil få så store omstillinger, også i de tingene vi KUNNE forhindret?

De som jobber i PPT i dag har sine spesialiteter. De som jobber med de minste har best peil på de minste, dette er det ikke tvil om. Men tenk om følgende scenario hadde skjedd: Junior begynner på skolen MED sin assistent. I 1-6 måneder hadde denne assistenten vært med og overgitt alt hun/han kunne om hvordan pjokken reagerer, hva han kan og hva han ikke kan, hva er de små tegnene som sier at nå er det nok? Tenk om junior hadde startet i alt det nye med en trygg kjent voksenperson ved sin side, hver dag, frem til han var blitt godt kjent med de nye. Til de kjente ham og kunne hjelpe ham på den mest optimale måten!

Jeg vet det er mange inne i systemet som GJERNE skulle hatt litt tid til å lære bort alt de sitter inne med, for å gjøre det lettere for våre små engler. Og ikke minst, gjøre det lettere for de nye som skal inn. Så slipper de å gå ut med barnet og helt blanke ark.

Nå er det sånn at min barnehage går LAAANGT for gutten min, og har sagt at de er villig til å hjelpe til i overgangen så mye som de kan. Så personlig er jeg mindre bekymret nå enn jeg ville vært. Men denne gnagende følelsen av at systemet undervurderer vanskene til barn med autisme, er hele tiden med meg. Jeg tror dessverre ikke at de forstår. Ikke egentlig… Og desto mindre vanskene synes på utsiden, desto vanskeligere er det å få dem til å forstå det som blir forklart…

Jeg vet at mange ønsker å kunne gjøre mer i overganger enn som blir gjort i dag. Jeg innser at den lille gruppen av barn som mine ikke er stor nok til å rokke så mange fjell. Men la oss ikke gi oss for det. Snakk om det, send mail, spør om det er noe som kan gjøres overalt. Plutselig er det noen som betyr noe som lytter. Kanskje det kan endres. Det bare kreves en bitteliten grasrotbevegelse;)