Denne har jeg hørt, og jeg vet at i noen ting jeg selv beskriver så kan det høres ut som om vi mener at barna ikke ønsker/trenger venner. Hvis jeg noen gang har gitt det inntrykket, så vil jeg gjerne rette opp i det nå!

Mine barn har ikke behov for å være steder der det er masse folk som lager mye styr og bråk. De takler dårlig store sosiale hendelser fordi de ikke forstår de forskjellige kodene og hva som forventes av dem. Dette betyr IKKE at de har noe mindre behov for en venn eller to. Det det ofte (ikke alltid) betyr er at de har kun noen få venner, fordi dette er det de orker å forholde seg til av gangen.

Tenk på det selv, hvor mange ordentlig gode venner har du? Mange vil vel egentlig si at det ikke er en enorm mengde av dem. Vi er bygd for mange forhold, men det er allikevel begrenset for hvor mange av dem som er så gode at vi holder kontakt hele tiden. Dette har jo gjerne med tid å gjøre også. Hos oss er det VELDIG hyggelig når pjokken eller tulla blir invitert i bursdager. Men mine to takler ofte ikke å kjenne så mange så godt, dette er jo gjerne fordi at for å komme «nær» noen, så må vedkommende barn ha en unik evne til å forstå at mine 2 ikke takler en del ting. Og at det kan komme slag uten at de mener det «vondt». Dette gjør det veldig vanskelig for de fleste jevnaldrene å klare å finne ut hvordan de skal ha en suksessfull sosial hendelse med mine.

Men de VIL ha venner! Det at det er vanskelig å ha venner tar på INGEN måte bort behovet for å ha en venn! Det gjelder alle mennesker, uavhengig av hvor de kommer fra, hvor gamle de er, hvor handikappede de er eller, osv.

Det er ingenting i verden mine barn synes er mer morro enn å få være sammen med andre barn. De synes det er det morsomste i verden. Når naboungene vil komme bort å leke på trampolina med dem, så er det ENORM glede. De takler det ikke så godt i lengda, men det er helt fantastisk for dem. Når vi treffer fetteren og kusina, som allerede er godt trent i autisme, så koser de seg glugg ihjel. Tulla har til og med funnet seg ei venninne i barnehagen som har funnet ut hvordan de to kan ha det fint sammen! Og det er fantastisk for både mor og datter. Gutta på førskolegruppa er flinke til å ta seg av junior også! De synes det er hyggelig å være sammen med ham, og skulle han bli for voldsom har de funnet ut at det å be om en kos hjelper ham å roe seg ned igjen! Unger er fantastiske!

Så er det ikke sånn at alt er rosenrødt… jeg har hørt på vei inn i barnehagen et barn si «å, nei der kommer ….», og det gjør vondt i mammahjertet mitt. Men jeg trøster meg med at det er mer enn nok av dem som sier «Hei ……., kan jeg få en kos?» når han dukker opp og.

Så er det jo den beste vennen til pjokken og tulla da: Hverandre <3

Det er ingen her i verden som er viktigere for mine små enn den andre!