Deg ja, du av de få som inviterer barn som mine i bursdagsselskap du vet de sannsynligvis ikke klarer å komme i! TUSEN TAKK!

Mine to har som mange vet, vanskelig for å være i store grupper med barn. Men det er noen ganger…noen få ganger… der vi vet det funker. Og da er det såååå viktig at noen faktisk inviterer! Tross alt kan vi ikke bare dukke opp i bursdager når vi ikke er invitert.

Til dere som ikke inviterer: Jeg skjønner hvorfor! Mange vet ingenting om autisme, eller det eneste en vet er det barna forteller når de kommer hjem fra barnehagen! Og jeg vet hva de forteller! Det vil jeg dere skal vite. Jeg og pappa er fullstendig klar over hva som skjer i barnehagen. Vi får høre om episoder der det ikke går så bra, der det blir slag og spark for tilsynelatende ingen grunn. Det er altfor mye å forlange at barna skal ha lyst til å ha et barn de opplever som uforutsigbart og utagerende i bursdagen sin. Og hvis det eneste du som voksen hører er at barnet slår barnet ditt, er det ikke enkelt å tenke at en burde invitere det barnet i selskap allikevel. Så er det den gruppen foreldre som synes det er vanskelig selvsagt, som ikke vet hva som forventes av dem hvis de inviterer, og derfor heller lar være.

Så jeg tenkte jeg skulle ta for meg hva vi vurderer hver gang vi skal i bursdag, slik at det synes. Og hva vi trenger av de vi er hos.

Jeg vil ta for oss våre vurderinger først:

1. Vi må vurdere hvordan barnets «form» er. Psykisk og fysisk. Hvis mine barn er forkjøla eller har vondt i hodet/mage/hals/ører, klarer de ikke å formidle det til oss. Dermed er den eneste uttrykksformen de sitter igjen med er adferd. Stresset ligger høyt og meltdowns er rett rundt hjørnet! Den psykiske formen er jo kanskje litt rar å regne inn. Mine 2 barn er sånn bygd at en kan si de er litt utrygge fra naturens side! Ikke sammen med oss omsorgspersoner kan du si, men alle andre. Det betyr at de kan være ekstra sensitive for inntrykk i perioder. Hvis vi er inne i en «dårlig» periode, av den ene eller den andre årsaken, er det vanskelig å tilbringe tid andre steder enn hjemme.

2. Årstid er viktig. I vinterhalvåret er det mer styr å gå ut for å skjerme seg. Det gjør det mer sannsynlig at vi må begrense dem avhengig av stedet vi skal til. Det er også mer sannsynlig at de er pjuske i formen på vinterstid.

3. Hvor skal bursdagen være? Hjemme hos noen eller på leke/badepark, ute eller inne? Hvis det er i leke/badepark går det ikke. Pjokken spesielt (men også tulla) må følges opp så ekstremt på slike plasser at det ganske enkelt ikke går i sammenheng med en bursdag og alt det fører med seg. Dette er noe vi øver på alene når det er lite folk på plassen. Hjemme hos noen går generelt utebursdager bedre enn innebursdager, men det kan være vanskelig hvis hagen ikke er inngjerdet. Det går fint uten gjerde hvis vi ikke er rett i nærheten av veien eller vann. En forelder er jo med fra oss uansett, men faktum er at vi også blir av og til stående å prate litt eller blir stående å se på noe interessant som foregår, og kan glemme oss bort! Det er da det kan være farlig. Så vi sjekker ofte opp på forhånd hvordan det ser ut rundt huset ved å kjøre forbi å se hvordan hagen ser ut. Hvis ikke vi allerede vet noe om området fra før selvsagt.

For å ta litt frykten for det ukjente ut av ligningen, er dette det vi ønsker oss av deg som inviterer:

Mat er vanskelig. Sønnen vår spiser omtrent aldri den første halve dagen han er på ett nytt sted, så det å sitte å spise med de andre går bare ikke. Hvis han sier nei til mat, så er det nei til mat.

Bursdagssang kan være plundrete. Tulla synes det er gøy av og til og grusomt andre ganger. Pjokken vil helst ikke være i noen form for samling i barnehagen engang, så dette er som regel ikke mulig. (Det finnes alltid unntak).

La dem gå ut og inn av rommet som de vil. De gjør det for å skjerme seg selv for lyd og inntrykk, ikke for å være uhøflige. Det er også grunnen til at vi lar de få gjøre det, ikke fordi vi ikke ønsker å oppdra dem.

Pappa må få være med. Vi kan aldri la en av våre dra i bursdag uten en voksen som kjenner de med. Denne jobben faller på pappa. Vi har noen fordelinger av ansvarsområder innad i familien, og bursdager er pappas jobb.

Vi må nok dra før de andre barna. Og ja, jeg vet det ser ut som om det er bare å bli litt til. Ungen ser ut til å kose seg, og det stemmer jo for så vidt. Men vi ser tegn som gjør at vi vet det er på tide å avslutte. Våre barn må avslutte mens den sosiale eventen er positiv. Dette for å forsterke ønsket om å være sosial. Drar vi mens alt er supert, er det mye gøyere neste gang vi sier vi skal i bursdag!

Resten er vår jobb! Du trenger ikke tenke på noe som helst, det ordner vi. Så lenge vi får rom til å gjøre det som må gjøres og dra før det går galt, er det ingenting du må gjøre annet enn å føle deg snill og god! Du har nemlig gjort dagen til en fantastisk dag, bare ved å invitere oss. Min bønn er at dere der ute som inviterer ikke gir opp! Fortsett og inviter selv om barnet ikke kommer!!! Det er så mye som skal klaffe, men vi vil så gjerne!

Hvis det er noe du lurer på om et barn i barnehage eller skole, som du mistenker ikke blir invitert så mye, om det er pga. diagnoser eller hva det skulle være… Ring oss (foreldrene). Jeg svarer gjerne på spørsmål, forklarer situasjonen, spør ut om omgivelsene hos dere osv! Åpenhet er nøkkelen til opplysning! Jeg MÅ stille meg åpen, slik at kunnskapen om hvordan det kan fungere å få mitt barn i selskap hos deg, og du må IKKE være redd for å spørre!