Det er et veldig viktig spørsmål her i huset!
Grensesetting for barn på spekteret kan være svært vanskelig. Og det er altfor mange synsere der ute. I vårt hus er det noen ganske enkle regler, men det kan ikke være for mange av dem av gangen. Ting må etableres før vi kan forvente at de følges, og selv når de er etablert kan barna gå i en slags «regresjon» som gjør at vi må gå tilbake og reetablere den regelen. Det kan være mange grunner til at regelen har «falt ut», men ofte er det fordi vi voksne ikke har vært konsekvente nok en liten periode, og derfor faller den ut.
Da kan man spørre seg selv: Hvorfor er vi ikke konsekvente nok?
Svaret kan være svært forskjellig avhengig av hvem du spør. Her hos oss er det noen gjengangere: Vi har hatt mye nattevåking (ekstra er vel bedre å si, da det aldri går en uke uten), eller det kan være fordi de voksne har sine egne greier på gang (ekteskapsting, jobbgreier, søknadsstyr), eller det kan være på grunn av at vi holder på å etablere nye, andre ting, og da hender det at det gamle faller litt ut en periode. Ikke fordi det ikke er viktig lenger, men av og til flyr det veldig mange baller rundt i lufta i stua vår, og det hender noen av dem tar ett par deis i gulvet før vi får tak i dem igjen.
Det å forklare dette for andre kan være svært utfordrende… Tenk på det selv: Du skal overbevise andre om at du BOKSTAVELIG talt kan kun ta EN kamp om gangen! I andre hjem ser jeg ofte at om enn det ikke florerer av kamper av gangen, er det allikevel flere enn en! Hos oss er det aldri ett alternativ med flere… aldri.
Så når en velmenende person sier noe i duren: «Kan dere ikke bare…» så synker det litt i magen min. Grunnen er at jeg vet stort sett alltid at denne gangen kommer jeg ikke til å komme gjennom. Ganske enkelt fordi jeg hører ordet «bare». Når noen går inn i en samtale om mine barn med ordet «bare» i setningen, så kan du nesten garantere at den personen bør lære mye mer om autisme og mer spesifikt mine barn før vi går videre i samtalen. Og jeg skal innrømme at på det punktet blir jeg «nikkedokke». Jeg går automatisk fra å være i forklaringsmodus til å smile, nikke og late som om jeg aldri har tenkt på det før. Det er jo ikke akkurat rettferdig det heller, men jeg vet at det krever så vanvittig mye forklaring før vi blir kvitt ordet «bare», at dette har jeg nesten aldri tid til. For de som har lest hele denne bloggen fra ende til annen vet hva jeg snakker om:)
Når vi bestemmer hvor skapet skal stå her i huset, må vi bruke mye tid. Skapet må kanskje justeres 10 cm til høyre, eller plasseres oppned… eller faktisk stå ett helt annet sted i rommet. Regelen skal jo gjennomføres også, og for at det skal være mulig må vi kanskje justere litt på skapet for å få det til å passe våre små. Innimellom må vi til og med bytte skap. Men nesten alltid finner vi en måte å få det på plass på. Det er mye jobb, masse justeringer underveis, men som oftest får vi det til slik at skapet får en fin plass i livet vårt. En plass alle kan leve med, som oppnår det vi trenger at den gjør! Til slutt må jeg nevne at denne konstante ommøbeleringen kan være ganske slitsom!
Er det lett å plassere skap hos deg??