Hva er en normal hverdag egentlig?
Jeg tror det er mange forskjellige «normaler» der ute, og har hos oss er det som folk flest har funnet ut, litt annerledes. Men det jeg har oppdaget at andre «glemmer» litt når jeg er sammen med dem, er at JEG aner faktisk ikke hva en «normal» hverdag er!
Jeg aner ikke hvordan det er å ikke måtte ha øyenene på barna HELE tiden er. Det oppdager jeg når jeg er sammen med andre foreldre som helt fint og trygt sender 5åringen sin 2 hus opp i gata uten tilsyn. Ei venninne gjorde det for ikke lenge siden, og jeg kjente panikken spre seg til hver minste del av kroppen min. Men denne 5 åringen – 3 uker yngre enn min 5 åring – gikk fint opp dit med instruks om at hvis ingen var hjemme måtte han rett hjem.
Jeg vet ikke hvor mange ord barna SKULLE ha kunnet. Det oppdager jeg når jeg er sammen med nevøen og niesen min. Nevøen min er 3 måneder eldre enn sønnen min, og niesen min er 9 måneder yngre enn datteren min. Begge har et MYE bedre språk enn begge mine!
Jeg vet ikke at andre barn på samme alder som sønnen min blander sin egen saft, setter på tv og Netflix selv, opererer telefon, kler av og på seg selv osv!
Det er ufattelig mange ting vi ikke engang regner som sannsynlig skal endre seg snart, som er «normalt»!
Det betyr jo av og til at jeg får vondt i magen når jeg oppdager disse tingene. At jeg føler at jeg blir overveldet i øyeblikket, av sorg, av frustrasjon… osv
Men den delen jeg gjerne vil få frem er vel mest at vi vet jo ikke! Så da er faktisk ikke det noe vi tenker på i hytt og gevær heller! Det går lange tider mellom hver gang jeg tenker over hva som skulle vært i forhold til hva som er. Jeg bruker mindre og mindre tid på å sammeligne mellom våre liv og andres. En venner seg til å være på vakt hele tiden, tenke tilrettelegging, planlegge på detaljnivå. Det er nå vår hverdag. Og vår hverdag er fylt av latter, fjolling, stolte øyeblikk og glede. Selv om sorgen og frustrasjonen også er en del av vår hverdag. Selv om utmattelse og hodene våre er fylt til randen av alt vi burde gjøre, skulle gjort, har gjort… så er allikevel ikke vår hverdag så kjip som en forestiller seg.
Vi lever autisme, og av og til skulle jeg ønske jeg slapp det! Men barna mine er fantastiske små vesener, fulle av annerledeshet og fremskritt. De har autisme, men det er også et gode! De lærer oss noe! De gjør meg til et bedre menneske. Jeg har blitt så mye flinkere til å ikke dømme. Jeg tenker ikke automatisk stygt om folk lenger når jeg ser dustete oppførsel i butikken. Jeg vet nå at sorg er så mangt, og at den har mange flere lag enn bare den man får når noen dør. Jeg vet så mye mer om det å stå i vanskelige situasjoner, og viktigheten av kommunikasjonsevne når man treffer på disse menneskene. Jeg vet noe om å møte uforståenhet, hvordan håndtere at folk ikke er hyggelige pga. uvitenhet. Hvordan det ikke lønner seg å bli sint, men heller brette opp ermene og «jobbe» med problemet. For det er ikke på butikken med et uforstående menneske foran meg jeg kan klare å gjøre en forskjell i verden. Det å stå å krangle med noen om noe er ikke nyttig! Det er bare en krangel. Gå rundt dem! La dem stå det i uvitenheten og utdann alle andre rundt dem! De kommer etter, jeg lover! Det er ingenting mer overveldende enn å møte den samme holdningen overalt rundt seg. Så istedet for å kaste bort energien sin på å prøve å utdanne det ene mennesket som nekter å forstå, opplys alle andre, så vil forståelsen komme hos resten etterhvert!
Så betyr ikke dette at jeg aldri bommer, det er klart jeg bommer, men det har jeg også lært. Barna mine er de viktigste lærerne jeg noen gang har møtt! Og jeg er sååå glad for at jeg valgte å få de. Jeg har dog denne klumpen i magen jeg gjerne skulle blitt kvitt. Men jeg venner meg til den… sakte, men sikkert. Snart vil jeg sikkert ikke tenke så mye over den, den bare er der. Som en del av ett liv. Ikke mer, og ikke mindre!
l