Det er ett skremmende faktum for mange foreldre med barn med autisme. Autismens symptomer består ofte av uønsket adferd. Adferdsproblemer… Veldig vage begreper egentlig. Vi bruker også begrepet «meltdown» i autismeverden. Dette er ett ganske komplisert adferdsmønster. Ett meltdown er resultatet av at barnet går og bygger opp stress. Etter lang nok tid med uforutsigbare situasjoner og rutinebrudd o.l. vil barnet nesten garantert få ett meltdown.

Ett meltdown ser, akkurat som alle følelsesutbrudd, ikke alltid likt ut. Mine to reagerer svært forskjellig fra hverandre, og de reagerer også forskjellig avhengig av situasjonen de er i, Alt fra dagsform til menneskene i nærheten utgjør en forskjell på hvordan dette manifesterer seg.

Den stygge sannheten er at meltdowns ofte fører med seg slag, spark, kloring, klyping, hyling og kasting av hva enn de har for hånd. Den aller vanskeligste siden av dette for oss foreldre er å forklare at det ikke er en ting vi får gjort med det! Barnet har på dette punktet nådd maksgrensen sin av hva det tåler. Og ingen rolig stemme, streng stemme, truing, tydelige og konsekvente regler, konsekvenser eller lignende kan endre det faktum at dette barnet har disse utbruddene! De er grunnet av vi ikke har klart å skjerme de, tilrettelegge nok for de, hjelpe de å forstå situasjonen de er i FØR stresset gikk over styr. Og det er INGEN som alltid klarer det. Uansett hvor høytfungerende barnet er!

Hvordan blir dette møtt ute i verden tro?

Jeg har innsett at det å forklare at problemet bunner i manglende tilrettelegging, ikke kommer til å fungere. Grunnen til dette er enkel: Mor (i dette tilfellet meg) sier: «Det er ikke tilrettelagt godt nok, derfor oppfører han/hun seg slik»

Det læreren/assistenten/hvem som helst som har ansvar hører: «mor sier jeg ikke gjør god nok jobb, da må jeg forsvare meg og si det er på grunn av noe på hjemmebane»

Det jeg egentlig sier er ALDRI » du gjør ikke god nok jobb». Det jeg sier er ALLTID: «Jeg tror vi må gjøre mer!!!» For du har nemlig helt sikkert gjort god nok jobb med det du HAR gjort, men nå må vi fokusere på hva vi SKAL gjøre!

Jeg er i den utrolig heldige situasjonen med min barnehage at de tilnærmet aldri skylder på meg for mine barns problemer. Vi kan alle være enige om at i de periodene vi har det vanskelig hjemme, så har ofte barna det vanskelig i bhg. Dette er ett fakta, og selvsagt noe vi må ta ansvar for på lik linje med andre foreldre. På den andre siden møter vi stor forståelse for at vi er utslitte i perioder.

En ubehagelig sannhet som også vi lever med er allikevel: Det er mer enn bare litt vanlig at foreldre med barn med autisme blir meldt til barnevernet! Og grunnen er like enkel som den er trist. Hvis barnet oppfører seg helt forferdelig, og personen som står der vurdere at denne oppførselen kan UMULIG være pga diagnosen eller fordi det ikke er tilretteleggingen som ikke er god nok. Da er tvilen sådd. En tanke som tviler på diagnosen, på foreldrene, på opphavet til vanskene til barnet. Og det er HER bekymringsmeldingen kommer fra.

Faktum er at noen foreldre der ute med barn som våre BURDE bli meldt til barnevernet. Barn som våre er selvsagt også utsatt for foreldre som ikke gjør jobben sin. Ett annet faktum er at mange foreldre som ikke gjør jobben sin går laaaangt for å SKAFFE barnet sitt en diagnose, slik at de har noe å «skylde» på når barnet utagerer. Dette gjør landskapet som mennesker som jobber i barnehage, skole og helsevesenet veldig vanskelig å navigere i.

Faktum er også at disse som jobber med barna våre i det daglige også lukker både øyne og ører for at det kan være noe de selv kan ha gjort. Eller ikke gjort.

Det er nemlig sånn at barnets oppførsel kan på mange vis sees på som ett kompass: Meltdown = skulle vært bedre tilrettelagt for.

Og mange vil si, med rette, «vi KAN ikke tilrettelegge mer». Nei vel, da burde barnet vært skjermet. Og kan man ikke skjerme mer, da mangler man enten kapasitet (assistent som kan følge oppe eller andre økonomiske problemer) eller rom (fysisk rom) for det. Og da skulle enten kommunen gitt skolen mer å gå på eller hatt en plass på spesialavdeling til barnet.

Løsningen er dessverre ofte, «det må være foreldrene, dette kan ikke være diagnosen eller oss – ring barnevernet». Det kan også være oss, som sagt. Vi kan være utslitt og ikke vite at vi burde hatt hjelp. Vi kan være dårlige foreldre, enten periodevis eller alltid. Vi kan være midt i en sinnsyk ekteskapskrise som går utover barna. Det kan være noe vi gjør. Jeg ser den!

Det jeg gjerne vil si noe om er hvordan det er å leve med frykten om å bli meldt til barnevernet. Jeg vet med meg selv at hvis barnevernet hadde kommet hit hadde de funnet oss… med alt det innebærer. Av og til overveldet, av og til utslitt, av og til i kampmodus. Vi er en konstellasjon av ekstremer. Vi utmatter oss jevnlig pga barn som er sinte/frustrerte/lei seg og vi vet ikke hvorfor. Noe skulle vært gjort, men vi vet ikke hva! Noen ganger vet vi ikke engang at det er noe å gjøre! Men barnevernet hadde ikke tatt med seg mine barn, det vet jeg. Vi er nemlig gode foreldre. Det vet jeg også…

Og når jeg da ser inn i øynene på noen som så tydelig vurderer meg, som overhodet ikke skjuler like godt som de tror at de er usikre på om jeg ikke påfører barna mine diagnoser og vansker. Jeg hører også språket de bruker, den dårlige tilslørte tonen. Det formelle språket mens de spør meg ut om barna, uten at de egentlig spør, for å se om det jeg sier passer inn i en boks av svar som sier noe om barnevernet burde vært hos oss. Fraser som jeg er ganske sikker på er tillærte «fiskemetoder» for å se om jeg er en av disse foreldrene som finner på diagnoser for å slippe å ta tak i oppdragelsen til barna mine. Da kjenner jeg en snikende frykt. En visshet om at før eller siden svarer jeg feil! Det er jo den personen jeg snakker med som har full makt. Det er den personen som vurderer. Det er IKKE jeg. Og hvis den personen vurdere svaret mitt slik at det tilfredsstiller ens eget krav til «bekymring», så har jeg ingen makt til å stoppe det som da kommer. På nett har man til og med forkortet det. På samme måten som barnehage har blitt bhg, er barnevernet blitt BV… Så vanlig er det blitt å snakke om dem.

Frykten som kryper nedover ryggraden hver gang jeg møter ett av disse menneskene, en «vurderer», forsvinner ikke selv om jeg vet at barnevernet aldri hadde tatt fra meg barna. Har du barn med spesialbehov, så er du under konstant vurdering av spesialistene rundt deg. Men barnevernet er de eneste som kan ta barna fra deg. Deres vurdering er ekstra viktig, så derfor frykter man den ekstra mye.

Det viktigste for meg at du tar med deg fra dette innlegget, er ikke at du ikke skal melde til barnevernet! Er du oppriktig bekymret, så gjør det! Heller 5 for mye enn en for lite!

Det jeg ønsker at å få frem at foreldre med barn med autismespekterforstyrrelse VET at dere vurderer oss. Vi VET at det er mye høyere sjanse for at vi blir meldt til barnevernet. Og det ER en belastning! Vi blir slitne av så mangt, og dette er også en faktor når du treffer oss. Vi vet at DU kan være den som melder fra til «bv», enten det er reelt grunnlag eller ikke. For alt du trenger å vite er om du er bekymret eller ikke. Og det er du! Det vet jeg, for det er også jeg!