Under utredninger i dag blir det ofte utført en såkalt «samspillsobservasjon». I forbindelse med juniors ADHD utredning og tullas generelle utredning, ble dette gjort. En av samspillsmetodene er denne: (Jeg vet ikke hva den vi var med på heter, men den er ganske lik)
«Crowell-prosedyren er utviklet av Crowell & Feldman og er en klinisk nyttig samspillsobservasjon. Prosedyren omfatter fri lek, opprydning, såpebobler, 4 oppgaver og en kort atskillelse og gjenforening. Styrken ved metoden er at foreldre og barn både observeres i relativt lite utfordrende situasjoner og situasjoner som stiller et større krav til forelderens kompetanse til å hjelpe barnet og tilrettelegge for utviklingsfremmende samspill. For å kunne benytte metoden kreves det tilgang på et observasjonsrom hvor samspillet kan filmes.»
Hentet fra regionsenter for barn og unges psykisk helse
Det å skulle gjøre dette er en eiendommelig følelse. Snakk om eksamen. De som utfører testen er jo ofte velmenende og flinke sosionomer/psykologer o.l. Og de mener jo ikke å skremme deg, men både du og de vet jo hva dette gjelder! Har du og barnet en sunn tilknytning? Kan du tenke deg noe verre? Verdens viktigste prøve og ingen bøker du kan pugge!!
Jeg har blitt ganske dreven på møter de siste årene, og jeg er sjeldent nervøs. Dette sender meg dessverre rett i fosterstilling. Jeg får ikke sove dagen før og jeg føler jeg går rundt meg selv helt til det er over. Som om ikke det er ille nok at du skal vurderes, men de har tenkt til å filme hele greia og diskutere filmen seg imellom etterpå!!
Nå skal det sies, jeg og pappa har gjort dette før og fått skryt for godt samspill med tulla. Jeg har også hatt noen fra SAF hjemme hos oss og hun kommenterte på hvor godt samspillet mellom meg og junior var. Så jeg vet jo at dette sannsynligvis er noe jeg kommer fint utav, men hjelpe meg så skremmende.
ADHD utredning er i full gang, og det betyr egentlig ikke så mye nå. Skulle han få den diagnosen også, så er det ikke stort å gjøre foreløpig da han er så liten. Medisinering er ikke ett alternativ på lenge ennå. Men intensiteten og «flakkingen» hans er litt ekstrem for autismen, og selv om det ikke er stort å gjøre ekstra tilretteleggingsmessig i barnehagen, så kan det være greit å vite. Så vi prøver. Skulle det vise seg at det ikke er mulig å sette diagnosen ennå, eller at han ikke har den, så er jo det en glede på en side. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan få ham til å ta medisiner uansett!
Dessuten synes jeg det var så kjedelig i disse dager 🙂 Litt mer møter er fint!
– Huset med de rare i!