I går satt jeg på fly fra Roma og hjem etter verdens morsomste tur. Takket være mammaen min <3.

(Bildet av Mim og tulla på sykehuset)

Pappa og jeg har 15 års bryllupsdag i juni i år. I den anledning har vi spart oss til fant for å kunne dra på tur til Roma. Byen vi har snakket om å se igjen og igjen og igjen. Og uansett hvor mye vi hadde klart å spare, og uansett hvor billig vi fikk turen (vi tok den billigste som fantes på black friday salget), hadde vi aldri kunnet dra uten at Mim og Bess hadde sagt seg villige til å ta barna fra onsdag kveld til søndag kveld.

Men min mamma synes det var helt greit å tilbringe sin Valentines og Morsdagshelg med å passe barnebarn, mens vi satt her:

(fikk ett godt bilde av alpene. Jeg skal lage ett skikkelig innlegg om turen senere)

Så i anledning morsdagen, skal jeg fortelle litt om alt mammaen min gjør for meg og barna.

Min mor og jeg har alltid hatt ett nært forhold, om enn litt humpete i perioder. Når jeg fikk barn, endret mye seg. Aller mest forsvant endel humpler, og min mor ble plutselig den jeg lente meg på for å lære hvordan det var å være mamma til småbarn. Tross alt husker vi alle svært lite av hvordan mamma var når vi var så små. De konfliktene som var der før, forsvant i alt som nå plutselig skulle snakkes om og ordnes med angående de nye små borgerne i verden vår.

Mamma var den jeg ringte når «babyen» min plutselig pustet så fort og grunt, skyhøy feber og på vei til legen. Det var hun som sa «pakk en bag, dere kommer til å bli sendt på sykehuset». Den gangen var jeg i sjokk, så jeg protesterte ikke engang. Jeg tok med meg den slappe ettåringen og bagen med klær ned til legetimen, og ikke lenge etter satt jeg på sykehuset. De neste to dagene var vi der… heldigvis gikk det bra!

Men til forskjell fra mange andre endret tiden seg igjen for vår lille familie. Bekymringen før diagnosene. Diagnosene. Sjokket etterpå. Ja, en ny dimensjon har utviklet seg her i huset med de rare i!. Og jeg kunne ikke skjønne det når mamma vaklet så mye frem og tilbake mellom «ja, han har det» og «nei, han har det ikke». Den vaklingen har jeg siden forstått hadde med den forståelsen jeg ikke hadde den gang. Mammaen min er nemlig lærer med spesialpedagogikk og har tilbrakt mange år med å legge opp spesialopplegg nettopp for barn med autisme. Bare i ungdomsskolen. Og hun håpet så lenge hun bare kunne (selv om hun visste bedre) at det ikke var noe i veien med barnebarnet hennes. Hun visste så godt hvor GJENNOMGRIPENDE denne diagnosen er. Hvordan den påvirker hver minste lille ting i livet til disse barna.

Og om enn ingen sorg noen andre kan ha, er like enorm og vond som den pappaen og jeg har, var sorgen til Mim en helt egen en.

Ja, sorgen over barnebarnet er nå en ting, men den ekstra sorgen hun opplever er jo at hennes datter står i dette. Når jeg ser henne i øynene, ser jeg der den samme hjelpeløsheten og utilstrekkeligheten jeg selv opplever. Og hvordan hun tar seg sammen, finner styrke, og prøver å overføre den til meg. Slik at jeg har litt ekstra å gå på med.

Så gjør hun det hun kan… Gjerder inn hagen, trampoline, sandkasse, huskestativ. I år skal hun (ut av egen lomme selvsagt) bygge ut i hagen slik at hun kan få en passende plass å ha bassenget på. Siden det er vanskelig for de små å være på stranda på varme dager.

Hun passer barna, så vi kan puste. Huset er alltid åpent, slik at vi kan komme og gå som vi vil og trenger. Bryte opp dagene med et besøk hos mim.

Ferie? Ja, da arrangerer mim. Så vi kan dra til Danmark, hyttetur. Uansett hva det skulle være, så vet mamma/Mim godt at vi har vanskelig for å gjøre alt alene, så hun blir med, lager bok med bilder for forberedelse, tar en unge i bilen sin så det ikke blir krangling, smører mat, handler inn. Hvis noe trengs å gjøres, så ordner mamma/Mim opp! Smilende gjennom hele prosessen.

Så i anledning morsdagen (en dag for sent, for jeg var i Roma på denne tiden i går:):

Tusen takk mamma!

Vi koste oss SÅ i Roma!