Vi har søkt spesialskole til junior. Dette har vi ikke fått svar på ennå, og derfor må vi gå frem som om vi ikke får plass (og det gjør vi nok heller ikke). Så jeg har vært  på informasjonsmøte på «nærskolen».  Jeg skal nå ta dere gjennom min opplevelse av dette møtet.

Noen ting jeg så var godt å se… de har fått opp gjerder! VIKTIG for vårt lille utskudd…

Under møtet ble masse viktig (men for oss ikke fullt så viktig) sagt. Noen ting sang dog gjennom. Jeg møtte opp… den ENESTE forelderen som hadde med seg noe og notere på og med, så da var den forskjellen ett faktum. Rektor sa noe om at vi ikke trengte å huske alt, for vi ville få det på papir senere… JEG derimot, jeg må ha det! For det kan nemlig hende at jeg må begynne med samtaler/møter FØR de får surra seg til å skrive disse lappene. Og hva gjør jeg da når jeg kommer på møte og ikke husker hva som har blitt sagt. Så her blir det skrevet ned all viktig informasjon med en gang. Dette var bare første gang i løpet av et møte på en liten time der jeg kjente på forskjellen mellom meg og dem (foreldre med normale barn).

Rektor starter møtet

Han introduserer lærere, SFO leder ja, til og med vaktmesteren blir nevnt! Svært politisk korrekt. Så kommer han innpå detaljer om dette kullet. Her kjenner jeg på avstanden mellom meg og de andre foreldrene igjen: 38 elever delt på 2 klasserom. Han forsikrer oss om at det er mulig å åpne mellom rommene (som om det er en slags trøst…). Marerittet er igang. Skal min sønn som ikke engang kan være i ett rom med 2-3 personer (og ihvertfall ikke barn!) være hele dagen med 19 barn? Den berømmelige klumpen i magen rører kraftig på seg, for å minne meg på at den finnes. Så er det selvsagt 2 lærere på disse 2 klasserommene (som om det er nok, det hender at 2 personer på junior er bare akkurat nok). Heldigvis vet jeg han vil få hjelp fra PPT, men jeg vet også at her er det stort potensial for at skolen kan undervurdere situasjonen. Og som vi vet, når «mammaen» sier noe så er vi hysteriske… også mammaer til handikappede barn.

Ballen blir sendt videre til SFO leder.

Hun forteller om 6 ansatte pluss en lærling! «Vi er sååå heldige at vi har en lærling» sa hun muntert. Indikerer med dette at vi er heldige fordi SFO har en ekstra ressurs. I tillegg er alle 78 (!!!) barna på EN base… (jeg stønner inni meg). Og det er lite strukturerte aktiviteter informerer hun om. Autisme er en diagnose der vi MÅ strukturere dagen til barna, ned til det som av og til er ett detaljplan som gjør deg sliten å tenke på. Junior er periodevis mye for bare en person, jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det vil være med 78 barn på en base… Jeg VET PPT (pedagogiske tjenester) ikke er inne i SFO, så her er det allerede duket for fest. En til en MÅ han ha… det som blir morro er å se hvor lang tid det tar før de skjønner det ved skolen/SFO. Jeg har blitt forsikret om at junior vil bli fulgt opp, så får vi se om det holder stikk!

Dermed er det kontaktlærerenes tur:

De sier en del ting som ikke egentlig gjelder meg (snakk positivt om skolen og lignende). Så kommer de med den såkalte «smørbrødslista».Dette er ting som de ønsker at vi skal øve på hjemme, slik at de klarer seg best mulig når de begynner på skolen!

1. Ta imot og (ikke minst) utføre en beskjed! (dette begynner bra ser jeg…sukk)

2. Lære å lytte til andre. (hehehe, ja det kan du si!)

3. Få barna til å fortelle om dagene sine. Dette i håp om at de da vil gi mer informasjon og dermed gi de voksne beskjed hvis noe er galt. (Jeg kjenner på dette punktet hjertet synke ned i magen… det begynner å bli veldig klart hvor lite mitt barn har i en normal skole å gjøre…)

4. Stå i kø/vente på tur (dette har vi øvd mye på, med NOE hell… men her snakker vi om to vidt forskjellige funksjonsnivåer.)

5. Tape i spill (hahaha, hva med å i det hele tatt SPILLE ett spill… med andre barn…)

6. Kle av og på seg. (han kler av og på seg ytterdressen, men det er det eneste… genser=for avansert)

7. Knyte skolisser (HAHAHA)

8. Hjelpe seg selv på do (DO?? bleie mener du vel?? Skal han skifte den selv??)

9. Bevege seg i trafikken (Ikke drep ungen min da… det er jo litt unødvendig kjenner jeg…)

10. Lære seg skolevei (DET KAN VI FÅ TIL!!! HAN KAN KLARE EN!!!)

11. Blyantgrep (vi øver mye på dette, har holdt på i ett år… begynner å nærme oss nå… tror vi!)

12. Les for barna (Jada, jada, enda en dinosaurbok… han gidder ikke høre på, men da ser han ihvertfall på bildene!)

13. Lær barna å være nysgjerrige ved å være nysgjerrige selv. (stønn…)

Å sitte på dette møtet var en en time lang påminnelse om avstanden mellom oss og dem. «Dem» er selvsagt familier med normalt utviklede barn. Barn som får tilsendt en EGEN lapp fra skolen som da mamma og pappa skal hjelpe dem å lese, der det står» velkommen til oss, hilsen skolen». Barn som når de kommer på skolen på prøvedagene skal sitte alene i ett klasserom med læreren og de andre barna. Dette for å gi lærerne og barna sjanse til å bli kjent… litt vekk fra mamma og pappa. Mitt barn kan IKKE sitte alene i rommet med læreren første prøvedag, eller med barna, eller i nærheten der det bråker… osv!

Jeg savnet å ha med meg noen. Noen jeg kunne himle litt med øynene til, noen jeg kunne sukke litt oppgitt også skjønte de meg til, noen jeg kunne le litt med for å ta av litt av tristheten. Noen som kunne si «dette går fint» og gi meg det lille humørløftet som gjør dagen litt mindre grim! Men pappa måtte legge barn og jeg visste ikke at jeg ville trenge det før det var for sent… så neste gang får jeg be med meg en venninne. Noen som kan le litt og smile litt og snakke om noe annet etterpå. Eller så ringer jeg å spør om det virkelig er NØDVENDIG at jeg kommer på ett møte som ikke gjelder meg allikevel, jeg blir tross alt bare lei meg, og det har jeg nok av ting som gjør.