Jeg sa jeg skulle si noe om dette emnet i forrige innlegg så her er det:

Når pjokken var 10 måneder så gikk han. Eller i grunn sprang! Det var siste gang noen av mine barn var tidlig ute med noe som helst. Ikke misforstå med at jeg ikke er stolt av ungene mine, for det er jeg… virkelig. Men følelsen av «min unge er flinkest av alle barn» skjer ikke veldig ofte. Heller sjeldent egentlig. Dette er av og til ett sårt emne, ikke fordi jeg er så lei meg for at de er sent ute, men heller fordi folk av og til «nevner»  disse tingene i samtaler vi har.

«Næmmen, du trenger vel ikke smokk lenger vel?»

Jeg elsker å se en voksen person bøye seg ned til min sønn som ikke skjønner fletta av det de sier og late som om de snakker til han og ikke meg! Jeg mener ikke det ironisk, jeg synes det er hysterisk og må holde meg hver gang! Jeg vet inderlig godt at ordene er ment til meg og ikke ungen, men blikket til sønnen min når denne personen som basically sier «blablablabla smokk blablabla» har er fantastisk! Jeg har alltid lyst til å flire!

Men av og til blir jeg lei meg etterpå. For jeg vet hva det betyr. «Skulle ikke du tatt tak i dette?», «Du må ta ansvar for å få han til å slutte». Men i stedet for å si det, kommer disse frasene. Jeg ser noen blir litt flaue over seg selv når de får forklart at han har autisme, men de fleste forbipasserende personer vet ikke hva det vil si å ha en utviklingsforstyrrelse. Og autisme er enda mer plundrete for folk flest å forstå… Sheldon i «The big bang theory» går jo ikke med bleie eller bruker smokk…og det er egentlig det folk i bunn og grunn vet om autisme.

Jeg er glad for TV-serier som viser autismespekterforstyrrelse. De viser en stor gruppe mennesker hva som kan være problemene til autister. I grove trekk ihvertfall! Og som Sheldon viser er det ABSOLUTT morsomt!

Men en 5-åring med smokk er plundrete for de fleste å forstå.

Begge mine bruker smokk, pjokken mer enn tulla, men begge bruker det. En av grunnene til at den ikke er blitt tatt bort er at, vi sammen med SAF, PPT og barnehagen, har blitt enige om at den ikke er den største kampsaken. Det er det bleiene som er. Så hvert år prøver vi å bli kvitt bleia på pjokken. Denne prosessen krever ett helt eget innlegg, så det tar jeg senere. Men smokken har flere funksjoner enn de fleste forstår.

Begge mine barn har ett enormt behov for å ha noe i munnen, og hvis ikke smokken er der, så er det klærne de har på seg eller lekene som får gjennomgå. Og de er så store at de gnager ting tvers av! Smokken er ihvertfall ment til å være i munnen, og jeg kan sterilisere de med jevne mellomrom. Det andre de putter i munnen, tåler egentlig ikke å være utsatt for spytt og tenner. Og når halen på dinosauren er borte, så trenger ikke jeg tenke veldig lenge før jeg vet hvor den er.

Og trøsten! Det er vanskelig å være sammen med andre, det er vanskelig å være alene, det er vanskelig, vanskelig, vanskelig. Og smokken trøster. Jeg synes det er skremmende å tenke på å ta den bort. Men vi skal det, men etter bleia!

Jeg har en generell regel. Smokken skal ikke ut av bilen. Den er hjemme og i bil! Men jeg har den selvfølgelig med… I tilfelle krise. Så av og til har de den i butikken og lignende fordi på vei inn ble det litt krøll… litt mange mennesker, litt mye lyd. Så for å gjennomføre, så fikk en eller begge smokk!

Så hvis du ser oss med en SVÆR (han er rimelig høy for alderen) 5-åring og ei tulle, med smokker i munnen… det er nok en grunn til at de har den! Og hvis du bøyer deg frem for å tulle med de om at de ikke burde hatt smokk når de er så store… jeg er helt klar over hvem du egentlig snakker til, og stol på meg, jeg har mine grunner for å velge å la de ha den 😉