Vi har kjøpt årskort i Skien fritidspark.
Grunnen er som følger:
Mim med familie hadde kjøpt årskort og fant plutselig ut at parken er kjempetidlig oppe 2 dager i uka. Noe som betyr at hvis jeg tar med meg pjokken fra grytidlig av, slipper vi andre mennesker. Ikke misforstå, det er jo noen der, men i ett så stort anlegg merker du ikke stort til treningen som foregår i det ene bassenget og de 3 andre som vandrer litt rundt og bader.
Her øynet jeg muligheten til å gjøre flere kjempenyttige ting på en gang. Første prioritet er å venne pjokken til vannet. Dette med tanke på å kanskje en gang klare å lære ham å svømme. Jeg hørte en plass at den vanligste årsaken til død hos autister som vandrer avgårde, er drukning. Så panikken sitter i meg på dette området! Kanskje en helt unødvendig frykt, men det vet man jo ikke før det går galt… men videre…
Den andre fordelen jeg umiddelbart så var muligheten til å trene ham på en spesifikk park. Hvis jeg kan venne han og søsteren til en plass uten for mye folk i først, så kan jeg kanskje etterhvert reise dit når det er mer folk, eller til og med sammen med noen andre. Foreløpig er det meg, pjokken og bess (mims ektemann) som er der. Vi trenger desperat steder vi kan dra som gjør at vi føler oss litt mindre isolerte.
I tillegg har jeg virkelig ikke vondt av aktiviteten selv! Jeg har lagt på meg igjen etter diagnosen til tulla. Jeg synder stort i å drukne sorger i mat dessverre.
Så vi dro med friskt mot inn i dag. Han var sååå flink! Han ventet (visstnok liggende på gulvet, men Rom var da ikke bygd på en dag heller!) i kassa, og lot seg kle av, ventet på jeg skulle kle av meg, og godtok alle små rariteter som gjorde at det tok tid før vi kom til badet. Bess skulle komme litt etter oss, så jeg visste jeg ville få backup snart. Jeg endte med å legge fra meg håndklærne i dusjen pga. alle tingene jeg må ha i hodet. Men fikk hentet de når Bess kom!
Så kom vi endelig inn!
Gleden var til å ta og føle på. Han måtte teste ALLE bassengene, små og store, varme og kalde, boblende og strømmende. Når det var gjort dukket Bess opp og vi koste oss med å leke der han likte seg best. I nesten 2 timer var vi der, med suksess etter suksess.
Han begynte å bli sliten, jeg vet at jeg snart må avslutte for å forhindre at han blir for sliten. Samtidig må jeg passe på at han er så sliten at han er klar til å gi seg… FØR det går galt! Og det er dette punktet jeg trenger en person ekstra. Det er nemlig tilnærmet umulig for noen å ta med pjokken i basseng alene. Og her er grunnen:
Når han skal ut må det være perfekt «timet». Jeg går ut å steller meg klar mens Pjokken er inne med Bess å bader. Jeg pakker sekken klar når jeg er ferdig. Med det mener jeg at jeg legger de klærne han skal ha på seg sist nederst, og først øverst. Så når jeg åpner sekken tar jeg ut : Beie, bokser, sokker, ullbukse, ullgenser, joggebukse, genser, hals, utedress, lue, sko. Slik at når jeg går inn er jeg klar! Armert for å forhindre NOEN mangel på flyt. Dinosaurer og smokker ligger også klare hvis nødvendig. (Ja han bruker smokk, vi tar den diskusjonen senere;)).
Jeg går inn ferdig påkledd. Han ser meg fra bassenget. Jeg gestikulerer med hånda og sier «Kom» (ca. 3 ganger). Han kommer byksende opp. Han blir umiddelbart med bort til håndkle. «JEG HAR KLART DET» jubler det inni meg… må holde meg, ikke for mye styr nå!!!
Han drikker litt før han begynner selv å ta av seg armringene. «YES!!!» fortsatt inni meg… må holde roen. Bess setter seg fint ned og blander seg ikke! Flink Bess. Bess vet!
Vi går mot døra og jeg holder hodet kaldt og ett godt grep i hånda hans. Vi kommer til dusjen. Jeg slår den på og han vil ikke dusje. Jeg har på meg klær… jeg får han til å gå gjennom dusjen en gang og føler meg fornøyd med å ha fått til det. Jeg er våt…. det er minus 10 ute… jaja.
Garderoben går strålende! Klær ligger jo klare, alt er som det skal. Urolige hender blir fylt med dinosaurer og smokker og han får skryt! Uansett hvordan det går herfra og ut har dette vært en KJEMPESUKSESS! Ikke ett knyst i protest eller frustrasjon hele veien ut.
Vi snakker mye om mestringsfølelse hos disse barna, men det er jaggu ikke bare de som liker smaken av den følelsen. Hele veien til barnehagen sprudler jeg av glede. Jeg er SUPERMAMMA!!! Dette skal gjentas! MYE!
Takk Bess!!