Ordet enhver forelder til handikappede barn frykter! Det er 2 ord vi leter etter i ett hvert dokument. Det andre er innvilget!

Verden går bittelitt under med en gang dette dukker opp i postkassa. Det betyr nemlig at de første timene brukt på en lang og kronglete prosess med å finne ut hva du skal søke på, hvor du skal søke, trenger du hjelp til å søke, hvem kan hjelpe med å søke og så prosessen med den faktiske formuleringen av søknaden er iferd med å bli MYE lenger. For nå må du finne ut alle disse tingene en gang til, men om klagen! Og ikke glem… klagen går først inn til de SAMME MENNESKENE som har avslått søknaden i utgangspunktet! Så sannsynligheten er jo ikke akkurat overveldende for at de gir deg rett denne gangen, når de allerede har gitt deg avslag en gang!

Så la oss si at du da får avslag igjen (ikke ekstremt usannsynlig!). Da er det bare å finne frem penn, papir, telefon og gule sider og formulere enda en klage (her kan man vel ofte jukse litt og bruke den første klagen som basis. Rette opp feil, og ny feil følger…) Så er det bare å kaste seg ut i marerittet og klage til fylkesmann…

Som du sikkert har gjettet nå, Junior kom ikke inn på spesialavdeling… I formuleringen fra skolen kommer det frem: Ja han passer fint inn hos oss, Nei, vi har ikke plass til ham.

Jeg har bokstavelig talt tilbragt HELE dagen i telefonen med rektorer, saksbehandler fra PPT, SAF og fylkesmannsrepresentant. Jeg begynner å se rare figurer danse foran øynene mine. Frustrasjonen er i ferd med å ta over…

Jeg la fra meg telefonen og kikket meg om på skrivebordet foran meg… Papirer, notater, kalendere, tomme konvolutter… alt i en haug foran meg… 7 post it lapper, det skulle vært en med handlelista bare… Jeg orker ikke, nå er det rydda bort. Jeg har kasta i meg 2 skiver brød og må kle meg i noe annet enn pysjen. Jeg har unnet meg en time hos legen for min egen skyld… Tro det eller ei! Og det må være ryddig til barna kommer.

Klagen må skrives i morgen… eller dagen etter. De er så snille at de gir deg hele 3 uker til å klage på. Ironien i det takket jeg har lyst til å gi går dessverre ikke an å overføre til det skrevne ord!

Og noen ganger føles det som om jeg er den eneste som klager… men det kan jo ikke stemme. Jeg VET det ikke stemmer! Men i dag føles det sånn.

Normal skole for sønnen min… GRØSS! Og det er jo ikke sånn at dette ikke kommer til å gå utover de andre barna! Min sønn er verdens snilleste godeste gutt, hvis alt er tilrettelagt for ham…

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg!