Jeg elsker ungene mine mer enn alt på jord, og ville ikke vært foruten de ett sekund. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, og hatt privilegiet av å være forutseende, hadde jeg da fått barn?

Det er ett spørsmål som jeg tror alle stiller seg av og til. Og jeg tror at folk flest av og til gjerne skulle skrudd tilbake tiden for å være ung og barnløs igjen. Men det er klart, for noen av oss tar det mye lenger tid å svare. For det er ikke ett enkelt ja eller nei spørsmål lenger, når du har 2 barn med funksjonshemminger.

Ironien er jo også til å ta å føle på når det første jeg føler jeg må oppklare i dette innlegget er at jeg elsker barna mine. For hvis jeg angrer på å ha fått de må jeg jo være mindre glad i de enn andre er i sine… Eller er det sånn? Jeg tror ikke det. Jeg tror at det å angre på å ha fått barn, når man er i vår situasjon er å være MINST like glad i barna sine. Hvis du ser på det fra en vinkel der disse barna har en ufattelig vanskelig hverdag, så burde man vel tenke gjennom om det er verdt det.

Barn med vanskene som våre har, er mer sannsynlig til å vokse opp med store psykiske problemer. Disse kan slå ut i spiseforstyrrelser, selvskading, skolevegring, angst og ikke minst selvmord. Det er ingen ord som kan forklare hvordan det føles å vite at dette er ting en må være ekstra obs på. Og dette er bare ett lite knippe av ting som det er relativt vanlig for barn med autismespekterforstyrrelse å utvikle. Fordi så vanskelig er det å leve med denne diagnosen. Er det verdt det?

Jeg er redd en av dem skal ta livet av den andre uten å forstå hva de gjør! Jeg er redd en av de skal vandre avgårde og bli påkjørt eller drukne. At de skal ha det vondt i det daglige, at de ikke forstår hvor mye vi er glad i dem og gjør noe de ikke forstår rekkevidden av.

Angrer jeg på å ha fått barn?

Hvis jeg ikke hadde fått barn, hadde jeg ikke følt den sorgen jeg føler over å ikke ha friske barn.

Hvis jeg ikke hadde fått barn hadde jeg ikke vært så bekymret over alle de enorme problemene og vanskene deres.

Hvis jeg ikke hadde fått barn, hadde jeg ikke følt meg så utilstrekkelig og liten.

Hvis jeg ikke hadde fått barn hadde jeg ikke vært så utslitt og ensom, for det er det disse vanskene til barna gjør med mitt liv. De isolerer og sliter meg ut.

Men jeg hadde heller ikke følt den enorme gleden over små seire og livets store mirakler som språk og ferdigheter egentlig er. Og som så mange tar som en selvfølge!

Jeg hadde ikke følt meg så nyttig og nødvendig som jeg er for disse små som trenger meg så sårt.

Jeg hadde ikke utviklet den forståelsen for andre som jeg har, eller lært hvor mye god omsorg kan gjøre for noen i livet ditt.

Mine barn gjør meg til ett bedre menneske og de gjør at jeg vil fortsette å bli bedre.

De gir meg den aller beste grunnen i verden til å stå opp om morgenen og gir livet mitt mening.

Nei, jeg angrer ikke på å ha fått barn. Men til de der ute som gjør det: Jeg skjønner deg veldig godt!