Etter at jeg ble forelder og SPESIELT etter at jeg fikk vite hvilke gjennomgripende altoppslukende vanskeligheter barna mine har, har jeg lurt på dette. Hva føler du, ungen min?
Gjennom dager med uforklarlig gråt, slag og spark når de ikke får til dagen sin, uforstående blikk, mimikkløse ansiktsuttrykk pluss alle de vanlige tingene barn gjør når de er fire eller fem år og synes verden er uforståelig? hva føler du?

Denne uken har begge vært syke. Først ut var tulla vår. Og jeg bærer og bærer! Det er greia hennes, hun føler seg aller mest trygg når hun blir bært eller får lov til å sitte/ligge på fanget. Mamma er for tiden favoritten, så det er kun mamma som er bra nok når tulla er syk. Og jeg bærer og bærer. Jeg vil så gjerne hun skal føle at jeg passer på, selv når hun ikke klarer å uttrykke det. Heldigvis er det lettere for henne enn for broren. Så jeg bærer! Til armen (som allerede er betent i sener og ledd) visner, så lurer jeg: «Er dette godt nok, tulla mi? Føles det bra? Får du det du trenger?» Siden hun ikke kan uttrykke seg noe særlig, så er jeg selvfølgelig ganske nøye med å dekke opp så mye jeg kan. Både når de er syke og friske.

Nå er det pjokkens tur! Han har kasta opp i hele natt og mesteparten av dagen. Han er heldig og fikk den verste sjauen. Så jeg vasker og vasker, klær og sengetøy. Men aller mest vasker jeg småen selv. Og vanskene melder seg. Sensitiv for berøring er han, og sier au når jeg stryker forsiktig over brystet hans med en (nøye målt) temperert klut. Må ikke være for varm eller for kald. Jeg kan se at han plages av kluten. Den er slett ikke grov, men han sier likevel au. Jeg ser på ham at han ikke tuller. Den gjør faktisk vondt, men jeg vasker allikevel så forsiktig som jeg kan og med rolig stemme forklarer at dette må vi nok. Spesielt siden han nekter å sette seg i badet.
Endelig gir det seg litt! Mange timer senere. Ikke egentlig fordi at det er bedre, men magen er tom. Vi kryper opp i sofaen (på tisselaken som er lagt der, slik at vi slipper ekle uhell) og der legger han seg helt inntil. Han må leses, jeg kan ikke stole på at det han uttrykker stemmer med det han trenger. Det trengs kunnskap og trening å se behovene hans. Han vil ikke sove, men han trenger det. Han vil ikke ligge, men jeg vet han ikke orker stort. Kroppen hans rugger urolig. Autismen gir ham ikke ro. Ikke engang så dårlig som han er. Så jeg pakker pleddet rundt ham tett. Så det blir litt vanskelig å bevege seg, men ikke umulig. Hodet legger jeg mot brystet og beinet mitt over hans slik at de ikke får rugget for mye. Han vil ikke, klarer ikke. Samtidig ser han opp på meg med ett blikk som så tydelig sier at dette trenger han. Så er det å stryke ham på panna. Jeg har selvfølgelig også betennelse i håndleddet, men jeg klarer på et vis å holde hånda i ro til han sovner… det holder hardt.
Gjennom hele denne tiden tenker jeg: Hva føler du nå? Er du trygg? Føles hånden min varm og god nok? Er du takknemlig for at jeg hjelper deg å hvile? Vet noen av dere hvor viktig det er for meg og pappa at dere føler oss? Stoler på oss? Er trygge hos oss?

Jeg tror de vet, men jeg undrer meg allikevel. Hvordan føler de livet sitt? Hva foregår i hjertet deres? Hvordan føles berøringen min mot huden og stemmen min i ørene deres?