Det blir liksom ingen ende på alle disse innleggene. Det er vel den tingen som jeg innser mer etterhvert som barnas diagnoser kommer trillende på ei snor. Det er alltid noe som tilrettelegges, og vi er ikke alltid klar over hva eller hvor mye.

I forbindelse med ferien som var er det mye som er sagt. Det eneste som er igjen er feriekonseptet i seg selv. Når vi tar bort selskap, julepynt og julemat. Når vi ignorerer alt som gjør denne ferien spesiell, så er det det som gjør denne ferien ferie igjen.

Alle småbarnsforeldre smaker på følelsen av desperasjon på slutten av ferien. Hos oss er alle desperate, og ikke bare litt.

Vi organiserte det slik i år at pjokken hadde feriedager de tre dagene før jul, altså 21, 22 og 23. desember. Deretter skulle vi ha snuppa hjemme i romjula, mens pjokken var i barnehagen. Det er de som ser skrått på oss for å skille de to på den måten. Det man ikke tenker på er at ingen av de får fred hvis den andre er hjemme. Og hvis de begge er hjemme er det minst 15 ganger så mye jobb på oss voksne.

Mine to kan nemlig ALDRI være alene i mer enn ett minutt eller to. For å ta det til den mest ekstreme konsekvens, så vet ingen av dem forskjell på «moro» og «livsfarlig». Min sønn har flere ganger denne ferien tatt tak rundt min hals og klemt til. Han er ikke veldig sterk og halsen min er fortsatt litt for stor for hånden hans, men han ler godt når jeg lager kvelelyder. Halsen til datteren vår er mye mindre enn min?

Datteren min forstår heller ikke forskjellen på disse to og kjemper ikke imot og kan godt finne på å sparke broren både i bjeller og ansikt. Ergo: ALDRI alene.

Hvor mye dette tapper en forelder er vanskelig å forklare.

Som tidligere er nevnt, er stress en viktig faktor. Stress øker med manglende rutiner. Ferie er rutinebrudd. Junior i huset trenger rutinene sine aller mest, men etter som dagene går er også datteren min rimelig desperat etter rutinene sine. Jeg sier dagene, men mener vel egentlig timene. For når de to første dagene er gått (lørdag og søndag) er det som å se varsellamper begynne å lyse.

Stresset har snart take off. Den verste rutineendringen er ett faktum. Ingen barnehage. Og siden mine to ikke har tidsforståelse, så forstår de ikke NÅR de kan komme tilbake i rutinen sin igjen. Alt som gjøres er plutselig litt utenfor det vanlige. Og vi får ikke fiksa det.

Jeg blir ikke til barnehagens ansatte, huset vårt er ikke barnehagen, hagen vår er ikke egentlig til å være i på dette tidspunktet av dagen, skogsturene er ikke med rette menneskene eller rette plassene, og ettersom stresset øker, øker også behovet for ekstra armer, øyne, raskere ben osv.

Intensiteten i leken går opp og opp og faren for skader går opp med det.

Samtidig er det en annen ting som er enda verre. INNEDAGER!! Ett TV og to nettbrett har gått ad dundas på innedager! Takk gud for idiotforsikring. Av en eller annen grunn er en innedag det samme som tortur her i huset og alt (og jeg mener ALT) blir til kasteleker. Pjokken får tilsynelatende mindre og mindre kontroll utover dagen og ørene blir mindre og mindre tilgjengelig for input. Når det sies på den måten, så høres det selvfølgelig ut som om han gjør det med vilje, men det tror jeg faktisk ikke. Det kan se ut som om stresset overtar fullstendig kroppen hans og gjør ham ute av stand til å få med seg det jeg sier. Og tulla er ikke mange hakka bedre.

Innedager er kun lov når det regner og er bikkjekaldt ute, samtidig. Så med andre ord? store deler av årets juleferie. For vått og for kaldt på en gang. Den ene dagen knøt jeg på de plastposer rundt rompa for å hindre at de ble for våte gjennom, slik at vi ikke måtte inn med en gang i hvert fall. De sier heller ikke ifra selvfølgelig hvis de blir for kalde eller varme? sjekkes hundre ganger.

Jeg er utmatta, og det er han andre og. I tillegg til denne «ferien», var det mye sykdom rett før ferien, sånn for å være sikker? Jeg og typen jeg bor med kaller det «ATIF». Det betyr «alle tings iboende f…skap». Vi synes det passer fint.

Ungene sprang foran meg inn i barnehagen i dag… Desperate etter hverdagen. Og jeg kom luntende etter, sliten og glad på en gang. Det har jo gått bra tross alt! Vi kom jo gjennom uten at noen fikk stukket ned brødre eller kvalt søstre! Vi er like fine, men glade for å se assistenten er vi. Det er få ting som gjør meg så glad som å se inn i ansiktet til den blide «Go» (som de kaller henne), og avslappet kunne slippe de av der jeg vet de har vært savnet og blir godt tatt vare på.

Kalenderne er oppdatert og klare for nytt år. I dag må huset til pers. Så mye ferie tåler ikke huset, innen jeg er ferdig med ferien er alt utover og alt må vaskes. Mens det står på er det ikke stort annet enn å passe unger som blir gjort. Når de går i seng ligger jeg og ektemannen på hver vår sofa og lurer på hvordan vi skal få til neste dag. Hybelkaninene har fått meske seg denne jula. Nå må de bort!