Husker du når barnet ditt ikke snakket? Hvor søte de er med gurglelydene sine, hvordan de små leppene prøvde å forme seg etter dine og forme lyder du lagde? Hvordan de kikket oppmerksomt på deg og prøvde å herme etter deg i ett og alt? Ufattelig søtt!

Mine små gjorde ikke det. De gurglet, ja, men når jeg så på kusinen og fetteren som er nesten like gamle, så var det ikke på langt nær like mye!

Hermende lyder? det har ikke jeg visst hva var før nå, fire år senere.

Blikkontakt. Jeg synes jeg hadde det jeg, men det viste seg å være MINIMALT i forhold til et normalt utviklet barn.

Klumpen i magen. Siden eldstemann begynte i barnehagen har den vært der! vond og verkende. Bekymret.

Jeg vet at alle foreldre bekymrer seg for barna sine, men jeg HÅPER de ikke har den samme gnagende følelsen jeg alltid har. Den er ikke god og jeg er ganske sikker på at den kommer hånd i hånd med at barnet ditt har problemer. Alle foreldre smaker på den, men jeg tror det er bare noen av oss som lever med den.

Mange har det verre enn vi har det, men det verste du har opplevd er det verste du har opplevd til du opplever noe verre. Jeg tenker ofte på dette når jeg møter på mennesker som ikke forstår hvor gjennomgripende autisme er. Hvor altomfattende det er.

De har ikke opplevd noe lignende. De kan ikke vite! heldigvis.

Jeg ser babyer overalt i disse dager. Jeg gråter etter å ha sett dem på helsestasjonen. Det minner meg om tiden da klumpen ikke bodde i magen min. Jeg skal bli tante snart, og jeg må nok snakke med lillebror og fruen om at jeg sikkert kommer til å gråte en del i begynnelsen. At det kommer til å gå over, men jeg blir nok litt rar i begynnelsen.

«This too shall pass», det må det jo.

Vi har det bra sammen. Her i «huset med det rare i». Og barna er vårt hovedfokus, i ett og alt. Av og til litt for mye vil nok noen si. Og de tar nok ikke helt feil. Men vi har ikke så veldig mange alternativer, så vi får la det stå til. Selv med klump i magen.

De snakker mer og mer nå. Eldstemann har trenet! MASSE! og nå har vi 60 ord eller så. Tulla har endelig lært å herme etter lyder som kommer fra oss. Det kom litt lettere for henne! Heldigvis er det lettere for den en av dem i hvert fall.

Hun sier mamma.

Jeg må fortsatt rette på pjokken.

«Gagga» hører jeg fra hjørnet der han liker å ligge. «Hva heter jeg?» sier jeg og peker på meg selv. Han ser såvidt opp på meg og sier  «hva heter jeg? mamma». Han må gjenta spørsmålet ihvertfall halvparten av gangene. Lille papegøyen min.

Men de snakker, ihvertfall litt!

Kanskje de kan slutte med bleie etterhvert også? Jeg vet ikke, det er mange med autisme som bruker bleie i voksen alder *klump i magen*