Klein tittel jeg vet. Men jeg gjør meg klar til en bitteliten krig. Krigen er mot skamfølelsen man ofte føler over å motta tjenester. Jeg har lenge sittet på feil side av det gjerde, men nå har jeg fått nok.
En stund tilbake satt jeg igjen på fergen til Sverige. Lars og jeg drar ganske mange ganger i året over til svenska bror for noen essensielle ting. Junior elsker capri sonne. Eller «safarijus» som vi kaller det, for det er safari fruits smaken han skal ha. Dette pluss mammas ekstreme behov for cola zero, gjør turen verdt å ta alt fra 4 til 9 ganger i året, avhengig av hva annet vi skal. I tillegg er hverken billig vin, øl eller kjøtt å forakte.
Vi bestiller alltid buffet. Det er enklest. Da har du sitteplass hele overfarten og kan spise og drikke deg helt ferdig før du går i land. Denne gangen ble vi plassert ved siden av et par med en liten 8 til 11 måneder gammel jente. Strålende blid og nysgjerrig på verden. Så hun ville gjerne har kontakt med de 2 blide fettisene som satt på nabobordet og smilte til henne.
Vel inne i måltidet ble jeg sittende å bable litt med henne. Jeg kunne høre meg selv passe på å ikke bruke babyspråk. En «arbeidsskade» etter å ha fått så innprentet å ikke lære barn ord feil, for hvis vi hadde gjort det med våre hadde vi kanskje aldri fått rettet det opp igjen.
Jeg snakket om det hun spiste, at hun var flink til å spise og masse annet og mammaen var med i samtalen og fylte ut informasjon som vi jo gjør når barna ikke kan snakke stort selv. På et eller annet punkt nevnte jeg at jeg hadde barn. Det var ikke noe bevisst fra min side, bare prat kan du si. Og mammaen spurte så fint om barna mine var hos besteforeldre eller noe sånt. En høflig oppfølging av samtalen. Vanligvis pleier jeg å lett hoppe av slike samtaler og bare si ja. For hvorfor gå innpå det egentlig. Det er da ingenting noen andre har noe med, og samtalen blir kanskje litt vel alvorlig hvis jeg sier noe.
Men jeg stoppet meg selv, og sa «de er i avlastning». Moren sperret øynene opp. Det tok et lite øyeblikk før hun sa, fortsatt like blid og munter: «ja dere har litt ekstra!». «Ja vi har det, så nå er det godt med en liten helgepause.» sa jeg. Dermed fortsatte jeg å dulle litt med babyen (uten berøring, det er tross alt en fremmed unge) og snakke om henne og andre ting.
Nå har den familien møtt en familie der barna er i avlastning. Målet mitt er å aldri la vær å si det igjen. Jeg skal finne lette hyggelige måter å snakke om det på som ikke går i dybden. Jeg skal øve meg på å komme meg lett over på andre samtaleemner. Men jeg skal IKKE unngå å si det.
Jeg er lei av at jeg alltid føler at jeg skal være takknemlig for alle tjenester vi får. All støtte vi må kjempe oss til. For jobben som blir gjort her i huset gjør at disse barna koster samfunnet MYE mindre enn de kunne ha gjort. Hadde ikke vi steppet opp og jobbet hardt for at de skal få hjelpen de trenger eller støtten vi trenger for å få det til, hadde for svarte våre barn vært i institusjon. Og da skal jeg si prislappen hadde steget lynraskt! Så her i huset blir det ikke noe mer «hatten i hånda» og «sitting nederst ved bordet» lenger. For hver familie som har truffet noen som har tjenester de trenger, så blir det litt mer normalt. Det blir litt mer greit. En del av verden. Det er en bitteliten krig som sannsynligvis ikke betyr noen ting og er helt umulig å vinne. Men hvis jeg kan få ord som avlastning inn i dagligtalen… at det ikke er noen som sitter med et behov for avlastning der ute og ikke tør å søke fordi de skammer seg fordi de ikke kjenner noen andre som trenger det… Det har verdi!
Ikke misforstå meg, jeg er gudsjammerlig glad jeg bor i Norge og ikke en hel del andre land. Men det finnes faktisk mange gode løsninger i andre land og. Og akkurat nå, med en regjering som kutter til beinet og mistror gud og hvermann… Nå er det viktig å ikke skamme seg. Det er viktig å støtte hverandre. Det er viktig å kjempe for hverandres rett til å trenge hjelp. Jeg er ihvertfall lei av å se en regjering som forventer at de med minst bør kunne klare seg med mindre. De som trenger mest, bør bøye hodet og takke for hver skorpe de kaster i vår retning. En skorpe de desperat prøver å kutte inn på ved hver korsvei.
Så der starter jeg. Vi trenger tjenester fra det offentlige for å klare oss. Og det er mange av oss <3 Om det er briller til barna våre, avlastning, hjelpestønad eller spesialpedagogisk oppfølging. Og vi har alle disse tingene med mer. For vi har et BEHOV!
