Barn · Foreldre · Sorg · Stress

Helene, du smiler så sjeldent…

Det stemmer nok. Jeg smiler sjeldent. Til mitt forsvar har jeg aldri vært veldig “smilete”. Men jeg er nok mindre til å smile enn før. Det er mange grunner til det. Etter det som begynner å kunne karakteriseres som “mange år” er jeg i en situasjon der jeg er veldig sliten. Eller som Lars sier: “Slitt”. For det er det man er etter lang nok tid i en bitteliten krig. “Sliten” blir alle kan du si, men noen av oss blir slitt. 

Det gjør noe med hvor ofte man smiler, ihvertfall for meg. Og det gjør noe med holdningen din. Man konserverer kreftene man trenger til å smile og være lett til sinns til de situasjonene som det er viktig og gi det inntrykket. Som når du skal ut av din nærmeste omkrets. Når jeg påtar meg å være sammen med mennesker jeg vanligvis ikke er sammen med, tar jeg meg sammen og smiler.

Men det hender jeg ikke er flink til det. Det er perioder i hverdagen min der jeg rett og slett ikke får til å ta meg sammen. Det er da jeg begynner å bytte om på avtalene mine, få Lars til å ta over hvis mulig eller avlyse. For når sjela di er blåslått, så er det ikke så lett å smile lenger.

Når jeg skriver hjelpestønadssøknad er jeg utslått i dagesvis, av og til ukesvis. Etter et avslag på en søknad kan det ta alt jeg eier og har av krefter å holde meg på beina mens barna er hjemme/våkne. Jeg har ofte perioder der jeg må gå å slappe av midt på dagen for å få en pause fra alle lydene og konfliktene. Nok til å hente meg inn så jeg ikke kjefter for ingenting. For der andre foreldre kan si til barna at de må slappe av litt, eller hva det nå er de sier for å få barna til å la dem få en pause, er det ingen pause å få her i huset. Ihvertfall ikke i helger og ferier… I tillegg trenger de en til en hele dagen, så det å bare ta en pause er ofte umulig.

Så jeg smiler ikke alltid når jeg kommer inn døren hos mamma, eller venninnene mine. I bilen på vei bort, kan det ha vært full krig i baksetet og vi har måttet stoppe 10 ganger for at alle skal overleve turen. Det kan være at hjemme hos oss er det noen som slår seg selv eller andre så mange ganger om dagen at mamma og pappa bekymrer seg stort. Det kan være at lydnivået er så høyt at jeg må holde meg for ørene for å få noen få øyeblikks ro.

Jeg har aldri fullført mer enn 3 setninger uten at noen i huset avbryter meg. Jeg er i møter, på legetimer, i telefonsamtaler med skole, sykehus, kommunen eller nav så ofte at jeg tror ikke det har gått en eneste uke uten kontakt med en eller flere av disse menneskene. På åremål.

Så jeg smiler nok ikke så ofte lenger. Og skuldrene mine er nok litt lutet. Noen ganger ser jeg nok sur ut. Jeg er slitt… Systemet og situasjonen har tatt mye fra meg, ikke alt, men å smile når andre forventer at jeg skal det er nok ikke en prioritet lenger. Jeg er allikevel paradoksalt nok veldig glad i livet mitt. Barna mine og Lars gir meg så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal få forklart det. Men jeg orker ikke smile så mye.

2 thoughts on “Helene, du smiler så sjeldent…

  1. Hei,
    jeg elsker bloggen din og jeg har en gutt på 5 med diagnose barneautisme.
    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver vedrørende kampen mot det offentlige.
    Akkurat nå kjemper vi om å få bpa men vi har fått avslag.
    Vi har blitt tilbudt plass på barnebolig noe vi kommer til å si nei til
    ønsker deg og din familie alt godt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *