Autisme · Barn · Foreldre · Stress

Når det regner, så pøser det.

For det er litt sånn. Det føles ihvertfall sånn når man står i “regnet”. Med våre to raketter er det mye som må gjøres, tilrettelegges og jobbes med. Hvis noe nytt skjer, er det mange hensyn som må tas. Uansett hvem det gjelder. Denne gangen fikk jeg beskjeden av pappa som hadde hatt junior til øyelegen. Hun ser noe, noe han trenger en spesialist for å utrede… Hos en ortopist visstnok.

Det er sikkert ikke en stor greie. Jeg bare orket ikke det akkurat nå. Hodet mitt orket ikke det akkurat der og da. Ingen tårer kommer, ingen kjefting. Bare en resignert: “Ja, da må vi vel det da.” og en synkende følelse i magen.

Jeg er blitt ganske dyktig på å skrive planer, gå gjennom hva ungen skal med han eller hun. Vise de rette bildene eller videoene. Det er ikke umulig. Belønninger kommer, vi får til nesten alt. Men jeg er LEI! Kan det ikke bare gå på skinner en stund? Et helt vanlig år… Ikke noe spesielt liksom…Er det for mye å forlange?

Men så tenkte jeg: “Skjerpings, du ser jo på snapchat og i blogger at andre har mye mer å styre med enn deg!” Og det fikk meg til å tenke på, hva har vi egentlig måttet gjennom siden barna kom? Har jeg egentlig noe å sutre for? For jeg er jo litt sutrete av og til, det vet jeg og! “Jeg vil ikke mer” er ikke en uvanlig setning hver gang noe skjer som ikke passer inn i planene. Jeg sutrer rett og slett litt. Og når folk spør meg hvordan det går får jeg liksom ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal svare… Så jeg ender med noe sånt som “Joda, rett ut vindu!” med en munter tone og lattermildt ansikt. Det blir litt blanda beskjed kan du si…

Men så skrev jeg det opp… alt sammen. Og klistra det på et bilde.


Det er litt morsomt da. Alt det der og jeg valgte den bakgrunnen? Fargerik og munter! Ganske typisk, jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken beskjed jeg ønsker å sende ut.

Men nå er vi er og det regner. Og det pøser. Og jeg er lei av at noe nytt dukker opp hele tiden. Vi er ikke engang halvveis til voksne barn. Det er litt mer på den lista enn jeg hadde tenkt. Så nå skal jeg bruke litt tid på å late som om det ikke kommer operasjon i løpet av våren, og at junior kanskje har noe mer galt med øynene. Nå skal jeg ta stavene mine, og gå rundt i gatene her seende ut som en tulling. Jeg skal glede meg til påske. Jeg skal ignorere litt støv. Jeg skal nyte at junior legger seg i armkroken for å spille på ipaden sin inntil mammaen sin. Og så skal jeg håpe at regnet stopper opp litt! Det holder nå…

– Helene

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *