Autisme · Barn · Foreldre · Sint · Sorg · Stress

“Det er vanligvis foreldrenes ansvar!”

Denne setningen setter igang en hel sverm av følelser i meg, og helt sikkert mange andre med meg. Det er så mye med den setningen som er vanskelig å forholde seg til…

Jeg har hørt setningen mange ganger i løpet av de få årene jeg har hatt barn med spesielle behov. Eller rettere sagt, etter diagnosene var satt. Og hver gang har noe uforklarlig skjedd med kroppen min. Jeg kryper sammen i skam, hodepinen dukker omtrent magisk opp og jeg føler meg liten. Vannvittig liten.

Men så her en gang for ikke lenge siden hørte jeg det igjen og et sinne steg i meg på en måte jeg ikke opplever mye. Jeg ble sint på mine vegne, ja, men ikke minst på vegne av alle de andre mammaene og pappaene som får disse ordene kastet i ansiktet som et slag med en knyttet neve.

For om enn de som sier det, sjeldent mener å fremprovosere den reaksjonen, er det allikevel det som skjer hos mange av oss. Og hvis vi tar oss tid til å analysere setningen, vil det bli ganske klart hvorfor den er problematisk!

Det første som slår meg er at vedkommende tror jeg ikke vet hva som er “vanlig” for alle andre foreldre. Og lenger fra sannheten kommer man nok ikke. Det er klart jeg vet at alle andre foreldre gjør ting helt annerledes enn meg! Det blir vi gjort smertelig klar over på en daglig basis. Når noe dukker opp som “vanligvis” andre foreldre fikser helt uten noen hjelp fra barnehager eller skoler så er vi ALDRI i tvil om at vi er de ENESTE som trenger hjelp av alle involverte for å få noe til. Så nei, vi er ikke forvirret over hvem som har ansvaret for hva det nå enn er vi skal gjøre denne gangen.

Svaret jeg har lyst til å gi er stort sett alltid: MEN SÅNN KAN IKKE VI GJØRE DET, OG DET VET DU!

For vi, i motsetning til alle andre, må koordinere de minste ting med alle som skal være tilstede. ALT! Hvem har ansvaret for hva? Når skal vi møte opp? Er det eget opplegg eller skal vi være sammen med de andre? Kommer noen vi kjenner til å møte oss? Vi trenger minst en person involvert som vet om diagnosene. Hvor skal vi gå hvis det går galt? osv…

For det er ikke den ting vi kan være med på der vi kan bare dukke opp og gjøre det alle de andre gjør! Det må tilrettelegges ned på detaljnivå, og vi kan ikke vite alt. Da må vi forholde oss til hva som kan tilrettelegges, hvem som har gjort tilretteleggingen og hvis det ikke er noen tilrettelegging tilgjengelig, kan vi da allikevel få det til bare jeg og pappa, eller må vi droppe det?

Så i en verden der “det vanligvis er foreldrenes ansvar” så har vi mange ansvar ekstra å ta oss av. Og vi kan ikke bare ta det som det kommer.

I tillegg hender det at i overgangsperioder er det 2 instanser å forholde seg til, der den ene tenker “da gjør vi det sånn” og den andre tenker “det kan ikke vi” og vi får beskjeden: Det er vanligvis foreldrenes ansvar…Selv om alle avgjørelser er tatt uten at vi er involvert i noe annet enn overbringelser av beskjeder. Da er forvirringen total, og mamma og pappa føler seg små. For det var jo vi som skulle ordnet det…

Følelsen som ofte overmanner meg i en slik situasjon er ekstrem mangel på mestring. Jeg er ikke god nok. For hadde jeg vært det, hadde ingen trengt å hjelpe meg. Da hadde jeg bare tatt ansvaret og fått det til slik som “alle” andre. For det er mitt ansvar. Det burde jeg klart!

Så jeg håper at de som er rundt foreldre med barn med spesielle behov tenker seg om en ekstra gang før man bruker denne frasen. Det er selvsagt noen der ute som faktisk ikke vet hva som er vanligvis foreldres ansvar, og da må man adressere det på en eller annen måte. For de fleste av oss er vi dog fullt informert om hvor langt fra normalen vi er, og vi får ikke gjort noe med at vi trenger mer hjelp enn “normalt”. Så vær så snill å ha tålmodighet med oss istedet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *