April · Autisme · Barn · Bil · Foreldre · Hjelpemidler · Kommunen · Sint

Fornærmet og diskriminert mot!

Da har jeg opplevd det og!

I går hadde jeg og tulla parkert på handicapparkeringen. Denne parkeringen var i dette tilfellet plassert slik at du må opp en liten bakke, til en bitteliten parkering helt ved inngangen. Den lille bakken har bare plass til en bil av gangen.

Når jeg kjører ned bakken igjen, ser jeg en dame hoppe utav bilen sin og strene opp midt i bakken. Det var helt tydelig at hun hadde tenkt til å snakke til meg, og det ante meg allerede hva det gjaldt… Hun kommer opp til vinduet mitt og viser tegn til jeg skal ta ned vinduet. Når jeg gjør dette, begynner tiraden. Denne madammen hadde bestemt seg. Hun visste at på dette stedet har det vært diskutert flere ganger at folk ikke skal stå på handicapparkeringen. Det blir jevnlig tatt opp som et problem at folk stiller seg der uten lov. Hun skulle helt klart si ifra til denne uinformerte personen som hadde nerver til å stille seg der allikevel! Mens hun kjefter lener jeg meg frem i vinduet mitt. Du skjønner, helt foran i frontvinduet mitt ligger handicapbeviset som er utstedt fra kommunen. Hadde denne damen vært det minste nærværende, hadde hun sett på vei opp til bilen at det lå der, men hun var så innstilt på å “ta meg” at dette var ikke inne i hodet hennes å sjekke.

Hun prater hele tiden mens jeg lener meg frem for å ta det opp. Det går til og med litt sakte for meg, for jeg strever med å få tak i det med de korte armene mine… Damen reagerer ikke på det. Ikke før jeg holder kortet opp i vinduet foran meg så det er det eneste hun kan ser reagerer hun. Jeg har enda ikke sagt et ord…

“Åh, du har et handicapbevis” sier hun, irritert, men usikker. “Ja”, sier jeg. Her tenker jeg at hun har tenkt til å gi seg… jeg mener, hva skal du gjøre når jeg allerede har beviset. Denne damen ser dessverre ikke ut til å ha fått med seg fra informasjonen gitt fra stedet at man SELVSAGT har lov til å stå der hvis man HAR handicapbevis. Hun fortsetter å si at hun ikke liker at jeg står der SELV OM jeg har beviset…!! Jeg må ta en avgjørelse. Jeg bestemmer meg for at jeg NEKTER å stå her å forklare for denne vilt fremmede personen hvorfor jeg har handicapbevis til bilen. Jeg har så utrolig mange bedre ting å gjøre enn å skulle forsvare meg ovenfor en person som helt tydelig ikke er interessert i å lytte. Jeg sier “Jeg har rett til å stå der”. Hun mumler noe som høres ut som “Er det sånn det skal være” og jeg svarer “Ja, sånn er det”. Hun tramper fornærmet bort fra bilen.

I mellomtiden har min 5 år gamle datter sittet i baksetet og hørt hele utvekslingen. Det er min datter, min lille handicappede datter, som har fått dette beviset. Det er hennes trygghet vi har fått det for. Hennes behov. Jeg takker gudene for at hun ikke har forstått alt som har foregått, men tulla mi er stille baki bilen hele veien hjem. Hun som pleier å fortelle eventyr hele veien hjem hver dag. Blid og fornøyd. Noe har hun forstått. Jeg håper ikke altfor mye.

Jeg er sint når jeg kommer hjem. Jeg ender med å ringe til plassen jeg var på. Det er en privat plass, ikke en butikk, så kanskje det funker. Jeg informerer om hva som har skjedd. Jeg er sint og indignert. Jeg føler at selv med de påbudte bevisene for behov, så blir jeg og ikke minst datteren min diskriminert mot. Det er dagen etter verdens autismedag og jeg er lei meg. Lei meg for at selv ikke når kommunen har gitt oss et bevis på at vi trenger enkelte tilrettelegginger i forbindelse med ut og inn på butikker, idrettshaller, skoler og barnehager, så synes folk at vi ikke skulle brukt det.

Jeg tror nok denne personen ble paff når beviset ble fisket frem og plassert i ansiktet hennes. Jeg velger også å tro det beste om folk, og at grunnen til at hun fortsatte å kjefte var fordi hun hadde jobbet opp mot for å få “tatt meg” også slo det så dumt ut. Dermed prøvde hun å redde ansikt ved å fortsette å kjefte. Og det kan nok være at jeg opplevde det mer som kjefting enn hun mente det som, men jeg var også i forsvarsposisjon. Allikevel må jeg si jeg synes det var en rar ting å gjøre.

Jeg skjønner at folk blir irritert når mennesker uten handicapbevis stiller seg på handicapplasser. Jeg blir helt klart irritert, for det er jo slik at jeg trenger plassen selv når jeg har med barna. Og jeg har sagt ifra i butikker når jeg ser det skjer ofte. Tross alt er det deres ansvar å passe litt på. Men jeg har da aldri gått opp til noe å kjeftet. Og skulle jeg finne på å gjøre det hadde jeg selvsagt sjekket om de har beviset! Og hadde alt det feilet hadde jeg ihvertfall sagt UNNSKYLD! Ihvertfall når ungen sitter baki!

Så vi har et stykke å gå i verden når det gjelder forståelse og romslighet ihvertfall… det er helt sikkert. Håper det er hyggeligere eksempler på hvordan man håndterer folk med handicap i denne autismemåneden! Jeg må si jeg ble noe desillusjonert…

4 thoughts on “Fornærmet og diskriminert mot!

  1. Huff jeg blir så lei meg når jeg leser dette..også kjenner jeg at jeg blir rett og slett rasende!At voksne mennesker oppfører seg sånn,at vi skal være nødt til å stå til ansvar for alt!Sender deg gode og varme tanker 🙂

  2. Hei,
    jeg har en sønn på 3 som har barneautisme og jeg har fått avslag på handikapp parkering.Jeg lurte på om du hadde noe råd og tips å komme med

    1. Heisann.
      Tips nummer 1 må vel være å argumentere tryggheten til barnet. Å dra et barn som har meltdown over en parkeringsplass kan være svært farlig og stigmatiserende!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *