Anmeldelse · Autisme · Barn · Foreldre · Media

Filmanmeldelse: Touch (serie om autistisk gutt, Netflix)

Plottet:

Serien handler om en tidligere reporter (Kiefer Sutherland) som har mistet sin kone i World Trade Center. De har en sønn som er diagnostisert med autisme og er nonverbal. Han er derimot svært opptatt av tall og mønster. Martin Bohm (Sutherland) strever med å oppdra sønnen som blant annet stikker av jevnlig av tilsynelatende ingen årsak.

Anmeldelse fra en autismeforelders synspunkt:

Jeg synes det er viktig å få frem at mange kan være uenig med meg i denne anmeldelsen, av den enkle grunn at mitt ståsted er fra en tanke der dette skal ha noen rot i virkeligheten. Jeg er personlig lei av at det kun blir presentert et endimensjonalt bilde av mennesker med autisme i tv og filmindustrien. Denne serien har gode intensjoner. De har en nonverbal gutt, og dette bør applauderes. Det er fint å få frem at mennesker med ASD som er nonverbale, ikke kun består av barn/voksne som sitter i et hjørne for seg selv og gynger frem og tilbake. Dette er et skjevt bilde av virkeligheten, og det er godt å se at de gjør noe med dette.

Serien viser en far som ikke helt forstår barnet sitt, som også er godt å se. Det har vært mors rolle å få ting til å fungere med barnet, og far skal plutselig ta over. Det er litt irriterende med denne stereotypiske “pappa som ikke forstår” rollen, men de redder seg fint inn på at denne pappaen er kjempeinteressert i barnet sitt og ønsket om å få det til er sterkt.

Dette barnet rømmer hjemmefra og oppsøker situasjoner der han, pga sine evner, kan/bør/vil hjelpe til. Dette er den stereotypiske “autisten med spesielle evner” og har mistet sin appell for meg. I denne serien ser også evnene ut til å være neste utenomjordiske, og jeg er ikke imponert over denne vrien. Det blir fort litt for tilfeldig for meg, og ideen om at barnet har en forståelse av fremtiden og hva som må gjøres for å endre den gjennom sin forståelse av tall og mønster blir fort teit.

I tillegg har du her et autistisk barn som rømmer fra der han er og faren som tilsynelatende alltid springer etter for å finne ham, og barnevernet som springer etter der igjen for å “ta” faren for at han ikke er god nok far, blir fort kjedelig.

For det første er det relativt tydelig for meg at dette barnet trenger tilsyn hele døgnet overalt, og hvorfor får han da ikke det? For å drive plottet frem, må barnet rømme for å oppsøke det han “ser” i mønsterne sine og det får faren til å virke inkompetent. Det gikk ikke mange episoder før jeg var helt enig at denne faren ikke burde ha omsorgen for ungen og heiet litt i det stille på barnevernet.

Barnevernet blir på sin side portrettert som en instans som er “ute etter” en god pappa som ikke blir forstått når han mener at sønnen må få lov til å forfølge sine ideer som gjør at han løper rundt i byen for å hjelpe. Denne demoniseringen er frustrerende når du ser det fra et realistisk synspunkt.

Men det er klart, velger du å se bort fra disse tingene og ta serien for det den er, så kan den ha sine helt klare lyspunkter. Det er hyggelig å se de søte scenene der gutten hjelper diverse familier, og uttrykket på ansiktet til gutten er helt riktig. Uttrykksløst for det meste. Et svært autistisk trekk.

For meg ble denne serien for mye tull. Som forelder til barn med autisme, ble det for mye som ikke stemte med realiteten. For mange detaljer, som ikke er detaljer, og som ganske enkelt ødela for en god ide. Jeg kunne kanskje slukt endel av konseptet rundt evnene til gutten, hvis det andre hadde vært på plass. Dessverre er det ikke det. Og det er kanskje en grunn til at den kun gikk i 2 sesonger, selv om jeg ble overrasket over at den holdt så lenge.

3 thoughts on “Filmanmeldelse: Touch (serie om autistisk gutt, Netflix)

  1. Dessverre er Holloywood praktisk talt ikke istand til å lage film uten overnaturlige hendelser lenger så det aspektet overasker ikke.

  2. Jeg kan si meg enig i flere av tingene du påpeker rundt serien, men jeg tenker nok litt annerledes nettopp fordi det er en TV-serie. Hadde det vært en dokumentar eller noe som skulle være basert på virkeligheten, er det helt klart flere ting som svikter her. Men jeg ser ikke behovet for samme realisme når det gjelder underholdning i form av serier/filmer. En bok eller en skrevet historie ville jeg nok “pirket” mer på slike ting.

    Veldig spennende å lese om dine tanker rundt serien, selv om jeg likte den veldig godt. Du fikk meg til å tenke litt, og det er jo det viktigste. Hadde nesten glemt den serien.

    1. Jeg ser absolutt poenget ditt om at underholdning er underholdning. Dessverre er det slik i dag at de fleste ser på tv og færre og færre leser bøker. Derfor synes jeg det er viktig at det ihvertfall henger litt på greip. Historiefortelling er et veldig mektig middel i verden og akkurat som at kvinner i film er grovt underrepresentert (kun 1 tredjedel av alle skuespillere i film med replikker er kvinner) så gir det et skjevt bilde. Jeg forventet ikke at denne serien skulle gi meg den helt store realismen, men jeg hadde forventet at den holdt seg nærmere enn den gjorde. Det er nok summen som irriterte meg mer enn det enkeltstående poenger:)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *