Da har vi kommet dit i kampen mot Covid 19. Munnbind…

Nå er det foreløpig bare råd om munnbind til visse tider, i visse situasjoner og i visse områder (rushtrafikk på kollektivtransport i Oslo og Indre Østfold). Men dette er noe vi alle må være forberedt på kan komme til der du bor avhengig av smittesituasjonen.

Jeg er i utgangspunktet ikke kritisk til bruk av munnbind i visse situasjoner. Litt bekymret blir jeg kanskje for at de som har store sensoriske vansker skal bli enda mer isolert enn de allerede er. Nå nevnte heldigvis FHI dem spesifikt i rådet sitt til både regjeringen og på pressekonferansen!

Her hos oss tror jeg vi kan få lært barna på bruke munnbind i korte perioder. Er usikker på om de vil klare å bruke dem på «riktig måte» til enhver tid, men for en kort tur på buss eller i bil, kan det gå. Eller inne på legekontoret for eksempel. Men jeg er ganske sikker på at de vil klasse på det uansett hva vi gjør. Og da forsvinner jo beskyttelsen det vil gi dem selv og oss ihvertfall.

Problem nummer 2 med munnbind for barna våre kan vel best illustreres med noen bilder.

For oss med normal utvikling og lette til ingen vansker, ser toleransegrensene våre sånn ca. slik ut:

Det betyr at grensene våre for å bli unødig sinte, frustrerte eller ha andre emosjonelle utbrudd er avhengig av normale stressfaktorer. Mange av dem har vi god kontroll på.

For noen med autisme ser starten på en hvilken som helst dag mer slik ut:

På grunn av alle vanskene til mennesker med autisme, starte de på et mye høyere nivå av stress enn oss andre. Så grensene for at «vannet renner over» for dem er mye nærmere utgangspunket enn det er for oss. Ergo kan, på en helt vanlig dag, en bitteliten ting bli «for mye».

Så hva skjer på en dag når søvnen ikke er som den skal, det har gått litt på tverke med rutinene den morgenen og du har sensoriske vansker som gjør at det føles som om munnbindet gnager rundt munnen din som en sterk strikk. Vi blir alle mer fysisk sensitive på dårlige dager. Så da kan du jo forestille deg hvor mye verre de dårlige dagene til de med sensoriske vansker blir.

For å være tydelig på det. Jeg tar gjerne på meg munnbind der det er nødvendig. Vi kommer til gjøre alt vi kan for å lære dem å bruke disse munnbindene overalt der det er nødvendig. Men man må kanskje være forberedt på at dette igjen er mer inngripende for en gruppe som er svært sårbare allerede. Og jeg liker ikke å bruke ordet sårbare om barna mine, for egentlig, med tilrettelegging fra samfunnet, kan barna mine bidra i samfunnet på en eller annen måte i fremtiden. Men når kriser skjer, blir de som trenger mest hjelp, enda mer avhengig av hjelpen. Og det er som oftest den hjelpen som forsvinner først.

Så til alle dere som nå skal begynne å bruke munnbind i det daglige, husk at hvis du ser noen på bussen eller toget som IKKE bruker munnbind, så er det ikke sikkert de bare er primadonnaer. Det kan hende at de har en diagnose eller en vanske som gjør det svært vanskelig å bruke den, om ikke umulig. Og hvis de tror på «pandemie» eller hva de nå kaller det, så er de nok ikke mulig å få til å endre oppfatning på den bussturen allikevel. La tvilen komme folk til gode <3