Hei alle dere som så pappa og tulla i toget i Bjørkedalen på 17. mai… Beklager!

Tulla vår ELSKER tog, hun får ikke nok av dem! Og i fjor ble det full kræsj når hun prøvde å «kapre» toget til junior. I år var planen nøye lagt. Hun skulle IKKE se på toget til broren, hun skulle gå i et lite bygdetog som vi har her i nærheten. Der er det lite bråk og mange tolerante mennesker. Ihvertfall håper jeg VELDIG på den siste der;)

For tulla skulle gå hun! Og hun gleda seg så hun nesten sprakk!

Det vil si, hun sprakk jo…i toget! Med pappa hakk i hæl skulle hun helst gå UNDER fanen. Pappa forklarte, dro tilbake, prøvde å avlede…og med hyl og skrik, slag og spark gikk de HELE toget og ga hele Bjørkedalen bygd et show de sent vil glemme 🙂

Hun hylte ikke HELE veien da, det skal sies, men ganske mye. Hun slo ingen andre i toget enn pappa (ikke fordi hun ikke prøvde, men heldigvis er hun ikke så treffsikker!), men pappa hadde nok å drive med. Det er ikke lett å forstå reglene i disse togene med mennesker skulle det vise seg…

Når de var vel hjemme begynte hun å hylgråte når jeg spurte henne hvordan det hadde gått… og vi er glad at neste år blir det med veldig godt kvalifiserte lærere hun skal gå. Og går det ikke da, blir det ikke mer tog på tullemor. Da dropper vi det helt.

Junior hadde en fin 17. mai opplevelse. Han gikk i tog og deretter var det hjem til mamma mens tulla skulle gå med pappa. Jeg var hjemmevakt i år, da jeg skadet beinet mitt på tur forrige uke. Etter at tulla kom hjem, slappet vi av litt før vi dro til huset til Mim. Der sto bassenget klart med 27 varmegrader og to barn som trengte å bade av seg litt stress!

Mens vi satt der ute i Mims ellers tomme hus, fikk nok jeg og Lars føle litt på ensomheten i det hele. Vel vitende om at hele familien var samlet et annet sted i Porsgrunn var det vanskelig å ikke kjenne litt på den følelsen. Vi kunne ikke dratt dit, spesielt ikke på en dag som denne. Det vet vi. Men da blir det så veldig tydelig at selv om familien ønsker å inkludere oss, er det ganske enkelt ikke mulig i alle situasjoner. Og vi blir av og til sittende å vite at alle andre koser seg med pølser og is, leker og konkurranser, kake og kaffeprat, og vi kan ikke være der.

Jeg har blitt spurt hvorfor vi ikke da deler oss og en av oss drar. Men Lars sin familie bor i Bergen og da blir det litt rart når han ikke kan dra til sin familie annenhvert år eller noe sånt. Og for meg føles det rart å sitte der uten noen av mine nærmeste, mens alle andre har med seg sine. Sånn er nå livet.

Og i år hadde vi testet grensene nok.

Så vil jeg bare forsikre Bjørkedalens befolkning om at tulla vår ikke er dårlig oppdratt og faren kunne nok virke noe stresset til tider der han dro den unge damen bakover i toget slik at ikke fanebærerne skulle snuble over henne, men det var alt i beste mening for både togdeltakere og tulla selv… og viktigst av alt, neste år slipper dere familien Kolaas i Bjørkedalen!!

Takk for all tålmodighet utvist til vår familie denne dagen! Vi trengte den 🙂