Å henge seg opp i noe er ikke unormalt, også for oss som er helt gjennomsnittlige. Og vi har alle sittet i den samtalen med en person som sier det samme om og om igjen, kanskje på forskjellige måter, og som overhodet ikke stemmer lenger. Kanskje er det en holdning om utlendinger eller kanskje er det holdninger ovenfor kvinner. Kanskje er det vaksiner personen og du er fullstendig uenige om og selv om du omgår emnet som en galning, vil den andre personen snakke om det hele tiden.

For oss er det ikke uvanlig med forskjellige ting barna henger seg opp i. Det er stort sett som med alle andre barn, men ofte i høyere intensitet enn for normaltutviklede. Du vet den filmen du har måttet se 300 000 ganger? Vel, her ser vi de 30 millioner ganger. Eller den lekefiguren han har ønsket seg for alltid (eller 3 uker)? Her blir det slag og spark når de ikke får den med en gang. Og når sier med en gang, mener jeg idet han spør. Selv om jeg sier: «Ja, men da må vi på butikken å kjøpe den!»

Tidsperspektiv, språkforståelse og utviklingsforsinkelser gjør dette veldig vanskelig. Det er som om enkelte ting setter seg fast og går i ring, rundt og rundt og er veldig vanskelig å stoppe når den først har begynt.

Og vi har noen eksempler på slike ting. For eksempel var det en periode vi ikke kunne kjøre omveier når vi skulle til noen. Junior hadde memorisert alle veiene til alle vi pleide å dra til, og dermed KUNNE vi ikke kjøre andre veier enn den når vi sa vi skulle til Mim, eller Moffa eller hvem det nå var vi skulle til.  Og var det da omkjøring pga veiarbeid, så var det liv i bilen for å si det mildt.

Tulla henger seg opp i mange rare ting. Hun må legge ting i det mønsteret hun har bestemt. Hvis hun gjør en oppgave i EIBI og hun har bestemt at en farge skal begynne, gud nåde deg om du krever at hun skal begynne med en annen farge. Dette blir fort et problem når hun skal lage mønster med farger…

Andre ting er selvsagt hvem som skal først. Hvis hun har bestemt seg  for at hun skal først… flytt deg eller hør henne skrike som ingen andre jeg kjenner kan.

Mamma SKAL kjøre den blå bilen, IKKE pappa.

Mamma skal legge, men pappa må synge for han har morsomst tekst. Mamma må være der da, så hun kan bekrefte hvor tullete pappa er!

Og an av de siste utfordringene, tulla hadde bursdag i romjula, men av en eller annen grunn har hun IKKE blitt 1 år eldre. Hun er fortsatt 5 år, basta. Og sinnet som kommer hvis du sier noe annet er påtagelig…

Når jeg hadde bursdag jeg grep muligheten til å snakke med henne om at mamma var 1 år eldre. Jeg gikk i detalj og fortalte at i går var mamma 29 år gammel og i dag er mamma fortsatt 29 år gammel… 🙂

Neida, jeg brukte selvsagt min egen alder og demonstrerte med. Jeg er dog bare 29, så det gikk fint 🙂

I løpet av dagen så hun ut til å godta at jeg var det, og når jeg hadde sagt noen ganger hva mamma var i går og hva jeg var i dag så sa jeg at tulla var 5 år i går og 6 år i dag. Jeg gadd ikke begi meg utpå når hun egentlig fylte 6, for det var ikke målet at hun forsto tiden som var gått på den måten. Pick your battles kan du si.

Og innen dagen var over så virket det som om hun var enig i at hun var 6 år. Så da snakket vi om det i noen uker for å passe på at det ikke skle ut igjen 🙂

Ny problemstilling følger dog! Nå er hun helt opphengt i at hun er 6 år og favoritttallet hennes er blitt 6… Så neste år skal jeg forberede henne i lange tider før bursdagen, for at hun skal forstå at hun er 7 år…

Slike små og store sirkler går vi i til stadighet. Og så må vi jobbe dem systematisk utav dem igjen. Dette kan være svært krevende, men latterfylt. Det er jo morsomt når hun nekter å være med på å være 6 år, men moroa stopper opp når hun får utbrudd når du prøver å overbevise henne om at hun faktisk har blitt eldre. Og hun utvikler av og til slike mentale løkker fortere enn vi rekker å oppdage dem. For det som kan kontrolleres og holdes likt hver dag er trygt og godt. Men det kan bli ganske vanskelig når man vet at det ikke er mulig å opprettholde det resten av livet, eller uken for den saks skyld. Og dermed er det nødvendig med en systematisk nedbryting av denne typen … ja jeg vil kalle det tvangstanker.

Så enda et aspekt av autismelivet!