Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne… Der sto det, svart på hvitt. Tulla fylte alle kriterier. Og de hadde kapasitet! Og jeg trengte ikke klage!

Ingen papirer å skrive, ingen telefoner å ta (tja, nesten da, måtte ringe IP-koordinator), ingen irritasjon, ingen frustrasjon, ingen følelse av håpløshet eller angst, bare et ganske enkelt JA!

Nå er jeg veldig lettet som du sikkert skjønner! For en gangs skyld måtte jeg ikke kjempe med nebb og klør, jeg må bare passe på at alle gjør det de skal, og det er bare såvidt jeg trenger å gjøre det heller. Enkelt og greit fordi jeg kjenner alle menneskene som er involvert og de har all min tillit til at de gjør alt i sin makt for å gjøre det best mulig for begge barna mine.

Etter en lengre telefonrunde for å fortelle de gode nyhetene, legger jeg meg tilbake i sofaen og kjenner stresset renner av meg. Jeg VET det kommer til å gå bra. En unge kommer dundrende inn døra med pappa hakk i hæl.

«Hei mamma»

«Hei, tulla mi. Har du hatt det fint i barnehagen?»

«Ja, mamma! Jeg er skitten magen»

«Er du skitten på magen? Ja, vil du bade da eller?»

«Mmm» nikker hun.

Hverdagen er tilbake, hjertet er ute av halsen og den lille visste ingenting om mammas store bekymring. Jeg får vel gå å tappe badekaret <3