Året 2017 forventet jeg ingen endring fra. Jeg mener, liker de ikke jul og alt som er annerledes, ja da liker de det ikke da. Målet var å vende dem til det, ikke få det til å bli verdens beste tid i året!

Nå har det seg sånn at pappa og jeg er visst flinkere enn vi trodde. I år ble det stor glede fra første nissen ble tatt frem, tro det eller ei! Jeg hentet opp den første boksen med julepynt 29. november for å gå gjennom hva som måtte kastes og hva som skal opp. Ungene holdt på å klikke i vinkel. De forsto veldig godt at dette betydde at julen var på vei, og de ville GJERNE pynte?!? Jeg måtte klype meg selv i armen. Innen kvelden var over spurte junior om å pynte treet!

Nå er det sånn at jeg kjenner barna mine og vet inderlig godt at bare fordi det er gøy, betyr det ikke at det ikke kan bli for mye, så jeg måtte motstå fristelsen til å hente opp all pynten og sette den opp med en gang. Vi pyntet med det vi hadde og siden jeg hadde noen gamle nisser og slikt som jeg ikke hadde tenkt til å sette opp med det første lot jeg ungene leke med dem. Jeg vet at det virker merkelig, men de roet seg veldig ned når noe av pynten kunne lekes med, og noen ikke. Det er mye lettere å inngå avtaler om det er noe som er ja også, ikke bare en verden full av nei.

I tillegg visste jo jeg at bare 2 dager senere skulle kalenderne opp, og da ville det bli mer enn nok stas! Og det var det så absolutt. Her har også noe endret seg dog. Tidligere år har de første fire dagene vært et mareritt med dette kalenderstyret. Slag og spark har dessverre blitt en del av ritualet. Men i år var det ingenting som minte om det. De maser, ja, akkurat som nevrotypiske barn vil de gjerne åpne alt med en gang, men når de fikk nei denne gangen kom aldri utbruddet. Frustrasjonen ble heller uttrykt ved oppgitte sukk og «ååååaah». Til og med et lite tramp! Det er ingen ord som kan forklare hvor greit det er for meg at de tramper og sukker oppgitt!

Så ting som har vært kjempevanskelige ser ut til å bli enklere med, med nok trening. Selve julaften er det litt vanskeligere med, for den er det bare en av, så det forventer jeg ikke store forandringer i år, men dette betyr nok at vi og med tiden kan feire sammen med flere enn bare Mim, bess og tante, om enn det blir enda noen år til vi prøver oss på det.

Vi skal være alene i år, så det blir deilig. Mim og tante tar en tur innom på dagen før feiringen og lar ungene åpne pakkene fra dem sammen med dem, så det blir hyggelig. Da får bestemor dekket sitt behov for å se dem og glede seg med dem, selv om vi ikke skal være sammen senere på dagen. Det kan hende det kommer flere innom i løpet av dagen, så det kan jo bli en hyggelig juletradisjon og et alternativ til et større selskap.  Ungene får sine favorittmiddager på dagen og de blir lagt til samme tid som alltid, slik at alle rytmer er normale og hverdagslige. Deretter blir nok en bedre rødvin åpnet til mor og far når den lille ribbebiten dukker opp på tallerken vår. Pysjen er allerede kjøpt inn og skal brukes hele dagen. Også når mamma og pappa drikker rødvin før vi legger oss! Tradisjon er tradisjon!!

Vi har vår fjerde julefeiring med autismen i hus, og det som virket så fremmed begynner å bli kjent. Tilretteleggingen føles mindre som tap av andre tradisjoner og mer som våre egne tradisjoner. Det er fortsatt tøffe tak, men de skjer ikke så ofte lenger. Vi har trent og tilrettelagt så mye at vi ikke lenger tenker på det som trening og tilrettelegging lenger. Det kan være for mye i perioder, men man endrer perspektiv og tankemåte på så mye. Det er blitt livet. Årets julefeiring er ikke preget av alt vi ikke kan gjøre lenger. Livsstilen er blitt tradisjon.

Og det er det som er målet. At julen er tradisjonell, men vår egne variant av det. Vi slipper å forklare oss lenger, nettverket vårt bare aksepterer at det må gjøres slik. Det vi gjør er ikke annerledes lenger, det er bare sånn vi gjør det her i denne familien. Venner og familie synes ikke det er annerledes heller. Det er jo sånn vi alltid gjør det. Det er ikke likt til deres tradisjoner, men det er det ufattelig mange familier som ikke gjør det samme. Det er bare litt mer «ikke det samme» enn for mange.

Så nå kan julen ringe inn, skuldrene mine er nede. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere alt. Det blir hyggelig for alle. Gavene ligger ikke under treet og ødelegger hele dagen. Maten er god for alle, for alle får hver sin. Vi skal se om de vil gå rundt juletreet. Men vil de ikke, er det ingen krise. Vi har ikke gjort det før, så da er det ikke noe tapsfølelse om det heller.

Det blir en fin og tradisjonsrik jul!