For å oppdatere de der ute som ikke vet noe om oss her i familien, men har lest litt her og der. Dette er en liten presentasjon av annerledeshusets innbyggere! Grunnen til at jeg skriver det er at jeg har fått mange nye leser det siste året, og ikke alle har helt fått med seg hvem vi er.
Ossplussautisme er en blogg som er startet med tanke på nærmeste familie og venner og har vokst langt utover sine grenser siden den tid. Jeg var ikke klar over hvor stort nedslagsfelt jeg kunne ha når jeg startet bloggen. Vi har familie over det ganske land og tenkte at her må vi prøve å gi mest mulig informasjon til flest mulig, med minst mulig investering av tid og krefter. Blogg ble det lette svaret. Jeg håpet på et lesertall på en 20- 30 og det ble tidoblet eller mer på kort tid. Navnet «Ossplussautisme» kom av at jeg følte det var flyttet inn en ekstra person når diagnosene begynte å dryppe inn. Det var oss i familien også var det denne såkalte «autisme» som forkludret så mye for mine små.
Min familie består av en (straks) 7 år gammel gutt. En (straks) 6 år gammel jente, en lærer i videregående ved navn Lars og meg da, bloggeren ved navn Helene. Jeg har også et styreverv i FFO
Storfamilien som blir nevnt er Tante Aurora, Mim, bess og moffa. Jeg har også en nevø og niese med deres foreldre som av og til blir nevnt. Jeg unngår å navngi, men de får diverse kallenavn. Dette danner hovedbasen av de som blir snakket om i bloggen. Diverse venner blir også nevnt, men som oftest begrenser det seg til «min venninne/venn» også må vær enkelt venn gjenkjenne seg selv.
Hvorfor alle kallenavnene tenker kanskje du. For det er jo ikke sånn at du ikke kan finne ut hvem jeg er eller hvem barna er. Men det er vel heller ikke håpet mitt. Min tanke er at barnas identitet skal beskyttes i den grad jeg kan, men i tillegg skal det være mulig for meg å fortelle om hverdagen som på ingen måte er en dans på roser. Målet er at alle som leser denne bloggen skal forstå at jeg på ingen måte legger skylden på barna for den adferden de har, men heller forstå at den adferden kommer av en begrenset mulighet til å forstå. Det er vår jobb å være ærlige om hva vi gjennomgår som foreldre og hva barna gjennomgår, uten at dette skal enten et tema om hvor dårlig vi er som foreldre eller hvor dårlig oppdratt disse barna er. For barna er som regel snille og gode, og som oftest er foreldrene det og!
Halvparten av våre familiemedlemmer er såkalte nevroutypiske. Det er en fin kategorisering synes jeg. Enkelt forklart, mine barns hjerner kobles ikke opp på samme måten som oss «nevrotypiske». Og der er vi… Så enkelt og komplisert kan det tolkes.
Nevorutypiske er koblet annerledes. Mine 2 har diagnosen «barneautisme» eller «infantil/klassisk autisme», noe som betyr at hjernene deres har en unormal utvikling og dette blir tydelig før skolealder for å forklare det enkelt. Hvordan språket er før en hvis alder er et viktig kriterie for denne diagnosegruppen.
Mine to små har mang en problemstilling og om enn de har de samme diagnosene er det forskjellige problemstillinger som gjør seg gjeldende for dem begge. Der den ene fungerer og utvikler seg godt, gjør den andre absolutt ikke det. Vanskene er varierende avhengig av tid på året, hva som skjer i miljøet deres og dagsform.
«Tulla» er mitt navn for min snart 6 år gamle datter og «junior» bruker jeg for min straks 7 år gamle sønn. Så de er såkalte «irske tvillinger». Altså veldig tette. Og de er så mye mer enn bare autistiske. De er glade, flinke, morsomme og ikke halvgærne å se på heller 😉 Men pga. den omfattende omsorgssituasjonen vår har det blitt nødvendig at jeg er hjemme. Jeg skal ikke gå inn i detaljene om hvorfor, men kort sagt gikk ikke timeplanen opp. Og det var omtrent på den tiden at jeg innså at jeg ville streve med å komme meg i jobb eller studier under de forutsetningene jeg hadde at jeg startet bloggen.
I bloggen skriver jeg mye om vanskene, sorgen, adferd og uventede effekter av en diagnose som dette. Hvordan den påvirker hver eneste del av mine barns liv, men også våre voksnes liv. Til og med storfamiliens liv blir i varierende grad påvirket av en eller flere grunner. Jeg skriver om små og store seiere, og jeg skriver tips og hint om hva man bør gjøre for å få til de tingene som av en eller annen grunn ofte blir vanskelig. Jeg refererer fra kurs jeg tar, forskning jeg finner og av og til politiske frustrasjoner eller seire. Men jeg er en privatperson som kan mye, jeg er ikke en fagperson. Jeg har mang et kurs og masse erfaringkompetanse. Jeg har snakket med et enormt antall mammaer og noen pappaer gjennom facebook, på telefon og jeg har truffet noen for en prat av og til.
Men til syvende og sist er det fagpersoner du bør ta kontakt med for de store tingene. For veiledning i hjemmet er det det offentlige som skal gjøre. Jeg gjør så godt jeg kan for å hjelpe til der jeg har ressurser og mulighet, men det skorter av og til på begge deler også her i annerledeshuset.
Mandatet til bloggen har gått fra å være en kanal mellom oss og våre nærmeste til å treffe mange mennesker rundt i Norge. Jeg er takknemlig for alt jeg får igjen fra leserne mine. Det er der jeg lærer mer og mer, ved å lytte, lese og dele erfaringer med de andre som prøver å finne frem i autismejungelen.
Så til alle nye lesere velkommen skal du være og til alle dere som har fulgt meg en god stund, tusen takk for følge så langt <3