Da er vi igang igjen. I fjor dro vi til Dyreparken i Kristiansand!

Så i år tenkte vi at vi skulle teste ut dette enda engang. Hvorfor? Jo, fordi vi ville trene. Den eneste måten vi kan få dette til bedre på, er å trene. Nå er det slik at Dyreparken på ingen måte er billig, og vi overnattet kun en natt denne gangen. For å gjøre opplevelsen best mulig bestilte vi samme overnattingsplass som sist. Dette så vi var veldig lurt. De sovnet mye raskere, roet seg med en gang. Dette var kjent og trygt, og det hjalp virkelig!

Vi kom frem på lørdag, en liten halvtime etter åpning. Etter å ha kjørt i 2 timer var ungene overlykkelig over å være fremme. Vi hadde forberedt dem på turen før vi dro på morgen. Dette for at det ikke skulle bli altfor lenge å vente før vi var der. Vi fikk ordnet oss billetter og gikk inn raskt. Vi hadde såkalte «vis hensyn» armbånd slik at vi kunne komme oss forbi køer. Og siden det var en flott solrik dag i parken, var det ikke lange tiden før vi fikk bruk for dem. Ungene ville selvsagt rett igang med alle de morsomme aktivitetene og spesielt tulla ble frustrert når vi måtte starte med å gå på do. Det var helt unødvendig ifølge den unge damen. Men vi fortet oss og fikk gjennomført før vi gikk rett inn i en butikk og de fikk velge seg noen bamser! Deretter gikk vi bort til den første aktiviteten vi fant:

 

De små var overlykkelige. Med armbåndene som ga oss rett til å gå først i køen var lykken til å ta og føle på. Men så enkelt skulle det ikke være. Tulla var dødsstressa. Hun har noen lyder hun bruker når stresset er stort. Jeg satt og ventet med tingene våre mens jeg hørte alle stresslydene hennes hele veien rundt banen. Junior derimot var helt i himmelrik. Det gikk som en drøm med ham, så da satte vi tante Aurora på ham, slik at jeg og pappa kunne bytte på med henne. Tullemor kom utav den lille bilen og ville gå i en retning. Når det ikke var den veien vi skulle, var meltdownet et faktum.

I etterkant har jeg tenkt på hva jeg kunne gjøre annerledes. Det er sikkert mye. Kanskje vi ikke skulle gått til do først. Kanskje skulle vi gått til en del av parken med mindre folk. Jeg er usikker på hvordan jeg skulle unngått det. Men hvis vi drar igjen, kan det hende at jeg velger å reise slik at vi kan dra til hotellet først og deretter i parken. Kanskje det hadde vært enklere og mindre stressende.

Hun slo, sparket, hylte og prøvde å rømme. Hun krøp inn i hjørner og jeg MÅTTE gå etter. Hvis hun kom i nærheten av andre barn kunne hun finne på å slå. Det visste jeg. Hun kastet seg overende, jeg sto på huk ved siden av, mye nærmere enn jeg normalt ville gjort. Jeg måtte være nære nok til å stoppe henne hvis hun rømte. Hjemme er det mye lettere. Vi har sikret alle veiene hun kan gå. Her er ingenting sikkert. Jeg kjenner blikkene fra de 20 – 30 menneskene som står rundt på plassen brenne i ryggen. Dette ser ikke bra ut, men det må være sånn. Hun sparker meg i magen, jeg tar imot benet så godt jeg kan. Hun slår meg i ansiktet så brillene nesten faller av, jeg hever aldri stemmen. Jeg prøver å holde meg rolig. På ett punkt sitter hun klemt inne i et hjørne. Hun langer ut og brillene faller på bakken. Det blir en stor ripe i glasset. Jeg tar tak i henne og begynner å kjefte. Det tar meg noen sekunder å oppfatte hva jeg gjør. Jeg trekker pusten dypt, tar på brillene igjen, ser på henne og rolig sier at det ikke er lov å slå. «Vi skal den veien». Hun vil fortsatt ikke. Men hun gir seg.

Det blir ytterligere 2 kamper lenger oppe i bakken. Vi går til kutoppen. Jeg mener vi burde ha snudd, Lars er enig, men vi er begge enige i at junior ikke fortjener å få dagen sin kuttet kort. Mim skulle vært med, men med bronkitt er det ikke enkelt å være på tur. Vi angrer på at vi ikke tok to biler…

Vel fremme på kutoppen snur det seg noe i henne. Nye aktiviteter utfolder seg:

Traktor er gøy, og med vis hensyn armbåndet er det bare å stille seg foran i køen på nytt å ta den flere ganger! Det er endelig fred å få. Pappa er ustyrtelig glad for å få være med…

I huset på kutoppen er det en innendørs sklie. Etter en tur rundt for å se på dyrene, sklei tulla mang en gang i den. Broren ville videre og tulla ville bli, så jeg sendte dem avgårde og tulla sprang opp og ned hundre ganger. Eller 13 for å være helt eksakt. Når vi da gikk etter de tre andre var hun rolig. Jeg snakket ikke til henne. Hun ville ikke snakke. Vi gikk ned bakken i fullstendig stillhet, mens hun prøvde å komme seg.

Broren derimot koste seg som bare det. Å se på dyr er gøy synes junior:

Når jeg og tulla endelig tok igjen de andre var hun villig til å drikke litt. Dette var den eneste gangen vi fikk begge til å sitte stille en stund:

Vi hadde et lite stopp for å se på Juniors favorittdyr. Fiskene… jepp. Det morsomste han så hele dagen var fisk i dammen… Så neste danmarkstur blir det akvarium som står på menyen, det er helt sikkert.

Vel fremme i Abra havn måtte vi utforske de kjente stedene på nytt:

I Abra havn er alt gøy og koselig for de fleste barn. Mine 2 var også overlykkelig for å være tilbake. Og i løpet av ettermiddagen og kvelden hadde vi gått flere runder rundt plassen og sklidd og klatret. Litt temperament på hun yngste var det absolutt. Men det gikk stort sett fint.

Morgenen etterpå var det show. Vi visste det kom, og som ifjor fikk vi to veldig forskjellige reaksjoner fra barna. Junior sprang å gjemte seg, tulla ville bort å se.

Dette er så gøy og så vanskelig på en gang. Tulla synes dette er helt supert, men det er også veldig stressende. Vi klarte å gjennomføre, selv om jeg var den mammaen som dessverre ble stående helt foran for å hjelpe tulla. Igjen brenner blikkene i nakken, men sånn er det bare nødt til å være. Når showet var over kom reaksjonen. Hylgråt. Dødstrist. Det var ferdig og hun kunne ikke komme på båten… verden kom ikke til å overstå krisen ifølge jentungen.

Men den gjorde det, og vel inne i parken var det stor glede når de oppdaget at de kunne kjøre tømmerrenna. 6 ganger og 2 skift senere gikk vi videre. Starten på dagen gikk mye bedre i dag. Og junior fortsatte å oppføre seg praktfullt.

På vei ut gikk det fint helt til siste tur med tømmerrenna. Vi kjente på henne at hun måtte ut. Og kampen som fulgte burde skrives om i historiebøker. Men ut kom vi. Bilturen hjem beviste dog for siste gang at vi aldri drar noe sted med disse barna og bare en bil noen gang igjen.

Jeg har lært av de proffe at vi bør evaluere hvordan vi har fått til ting, slik at vi kan se om det er verdt det neste gang, eventuelt hva som kan gjøres for å få det til å gå bedre.

Vi skulle vært en ekstra person. 3 til 2 er i minste laget. Vi skulle hatt 2 biler. Vi kan bli bedre med bildebruk (Alltid).

Ting ute av vår kontroll: At barna får nei til ting. Dette må skje. At andre er i nærheten og ser på oss slik at stresset øker. At tulla har dårligere stresskontroll enn broren.

Hvis dette skal gjentas må det vi kan forbedre, forbedres. Og vi bør eventuelt evaluere å ta med barna hver for seg på denne aktiviteten. Kanskje bør vi vurdere det slik at junior får dra på denne typen aktiviteter uten søsteren for en periode. Av hensyn til begge barna. Tulla takler det hele dårlig, og ønsker å kontrollere hvor alle går og hva alle gjør. Junior vil også bestemme selv hva han skal om enn han ikke har noe behov for å bestemme hva søsteren driver med. Tulla får ødelagt sin tur pga brors behov og motsatt.

Autismeverdenen er en merkelig og uforutsigbar verden. Velkommen til annerledeshetens sentrum 🙂