Årsaken til autisme var en klar og grusom dom. Hvis du var en kald mor er det din skyld. Hvis du i tillegg var sammen med en akademisk mann så skulle du ihvertfall ikke fått barn. Sånn var det. Det var mammas skyld.

Jeg og broren min pleier å tulle med hvordan alt som skjer i livet vårt er mammas skyld, hvis ikke det er noe fantastisk da. Da er det selvsagt vår egen fortjeneste! Hvordan det føles for mamma å høre oss si det har jeg egentlig ikke tenkt på. Det er jo bare en spøk! Og hjemme hos oss tror jeg nok ikke min mor føler seg spesielt skyldig i alt det kjipe i livet vårt… hun ler ihvertfall høyt og hånlig mens hun insisterer på at det er det beste ved oss hun er ansvarlig for. Så hvordan var det for de mødrene som ble dømt til å være «kalde mødre»? Det må jo ha føltes som en dødsdom! Eller ihvertfall en livstidsdom!

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke lever i en tid da jeg kan få skylden for mine barns autisme. Selv om jeg av og til føler at verden rundt sier mye til meg om skyld allikevel. I møte med hjelpesystemet har jeg møtt på støtte og optimisme som har vært gull verdt. Men denne optimismen kan også være kvelende. For når man blir fortalt at man kan klare det, så er dette supert…så lenge man klarer det! Hvis man derimot prøver og prøver og prøver, og ikke helt får det til. Ja, da blir optimisme vanskelig å håndtere. Og når ethvert problem blir møtt med svaret: «dette kan vi fikse hvis vi bare gjør slik», er det fint så lenge metoden fungerer. Men når metode etter metode feiler og årsaken til at det ikke fungerer helt opplagt blir lagt på at du som mor ikke har vært konsekvent nok, eller har gjort noe feil eller, eller, eller… Da er det ikke så enkelt å holde seg oppe og fremovergående. Det er da at jeg kjenner på at jeg forstår de som ble beskyldt for å være kalde. Det er min skyld at barna ikke endrer atferd. Jeg er kanskje ikke noen kald mor, men dårlig mor er ikke noe bedre…

Forskjellen ligger selvsagt i at barnas diagnoser ikke lenger er mors skyld, nå er det det at barnet ikke fungerer bedre som er mors skyld. Ikke det, likestilling har heldigvis gått fremover så pappa får sin del av skylden også. Men vi vet alle at det er egentlig mammas skyld allikevel. Det er det vi tenker… sånn egentlig.

Det er lørdag og pappa sitter på gulvet. Junior har hatt en vanskelig helg. Han ligger på gulvet ved siden av pappa og veksler mellom å gråte og slå. Han vil ut på trampolina selv om det dundrer ned regn. Vi lot ham nemlig hoppe i regnet når det var varmere ute. Men nå er høsten her og han forstår ikke forskjellen. Jeg er ikke egentlig sikker på om han hadde følt forskjellen heller. Jeg har senebetennelse i høyre skulder og begge håndledd, så pappa må ta seg av utbruddet. Jeg går mellom pappa og tulla, hun er kjempesint. Kjempesint fordi broren er fortvilet og det er vår skyld. Så da må vi slås. Og hyles til. Dermed blir det verre, for broren orker ikke hylene… Vi er i brannslokkningsmodus. Ingenting funker, vi må bare stå i det, ikke bli sinte og vente til de ikke orker mer. Det går over, det gjør det alltid. Men det tar tid og det gjør vondt. Vondt for dem og vondt for oss…

Hvordan skulle vi forhindret denne situasjonen?

Vel, vi kunne latt vær å la ham hoppe i regnet i sommer. Men skal vi aldri la ham gjøre noe gøy om sommeren fordi det ikke er greit på høsten og vinteren? Disse barna er allerede svært begrenset i hva de får vært med på, litt hopping i regnet på sommerstid bør ikke være noe de også må nektes. Hvis vi skal leve slik blir det fort kjedelig. Og stol på meg, det blir fort slik. Når man blir straffet for alt gøy en finner på, blir det sakte, men sikkert slipt bort ting på listen over hva vi kan drive med. Nesten ubevisst ender man med å bare gjøre de samme tingene om og om igjen for å unngå den enorme omveltningen som gjør at barna har utbrudd. Er jeg virkelig en dårlig mor? Er pappa en dårlig far? Fordi de får hoppe i regnet på sommeren??

Poenget er egentlig ikke om jeg er en dårlig forelder fordi jeg lar dem hoppe i regnet på sommeren. For det mener jeg ikke at jeg er, og det hadde overrasket meg stort om noen andre synes det heller. Men når jeg analyserer situasjonen blir jeg fortapt i hvordan jeg skal unngå situasjonen. Hvordan skulle jeg forberedt ham på at han ikke kan hoppe på høsten? Han forstår ikke hva høsten er… Uansett om jeg bruker ord eller bilder forstår han ikke forskjellene på sommer og høst. Jeg var ikke forberedt på at han ville hoppe i regnet, forutså ikke det i det hele tatt. Så hvordan skulle jeg forberedt ham på et nei? Det er sikkert mulig. Når jeg snakker med dem som kan dette ut og inn, disse metodene, så finner de alltid en måte å kartlegge, analysere og endre på som jeg ikke har tenkt på! Så det er helt sikkert mulig!

Det er lett å glemme at det er ikke alt som er vår egen skyld. Jeg kan ikke forutse alt. Forberede alt. Tilrettelegge alt. Sånn er verden. Men konsekvensene er ofte mye større her i annerledeshuset. Så det er kanskje min skyld?

Jeg er ihvertfall glad for at autisme ikke er min skyld. Kald kan vi ikke si jeg er. Men vi mammaer er flinke til å føle oss som dårlige foreldre allikevel. Som om det er vår skyld. Kanskje vi ikke er så flinke til å la være å legge skylden på foreldrene allikevel?