I år har vi allerede vært på ferie i Danmark, og når sommeren kom var vårt eneste alternativ å dra til Mim og Bess for å bade, eller tilbake til stranda vår innerst i et vann. Men barna er større og om enn vi aldri kan bade for mye i basseng og vann, trenger de andre ting å drive med.  Vi er heldige og har Foldvik Familiepark bare en halvtimes kjøretur unna. Denne parken er en fin liten plass med dyr du kan klappe og holde, lekeplasser for store og små og til og med et lite tog.

Dessverre har vi vært engstelige for å dra noe sted med våre to raketter. Ihvertfall uten en tredjepart, og det skal sies, det er fortsatt en utfordring å være mindre enn 3 stykker på disse to små. Men i år fant vi ut at det fikk bære eller briste. Og jaggu har vi fått det til å bære. Men på ingen måte uten en enorm satsing fra mor og far. Noen forberedelser har måttet til. Jeg går gjennom i tilfelle noen har samme utfordringer som oss når det gjelder dette.

Vi kjøpte sesongkort. Vi vet at besøkene kan bli korte og for å slippe frustrasjonene til oss voksne angående prisen på et 1 times besøk bestemte vi oss ganske enkelt for å bruke hele sommeren på å venne barna til å være der. Vi vet av erfaring at dag 1 er vanskelig og alle gangene vi er der etterpå er i økende grad enklere. Ikke slik at vi noen gang når «enkelt», men ihvertfall slik at ikke alt går galt i dagevis etterpå.

Første dagen vi dro dit, regnet det. Vi vet at det er mindre folk der på dårlig værdager, dette ville vi utnytte. Og vi dro tidlig i sesongen. Av samme grunn.

Før vi dro hjemmefra, ringte jeg og hørte om handicapparkering, hvor det kunne være lurt å sitte for å få være i fred og stellemuligheter. De hadde svar på alt og virket som en hyggelig gjeng.

Jeg drakk lite før vi dro og hadde med mat til oss voksne som var lett å ha i hånden. Jeg ville unngå en situasjon der jeg var nødt til å gå på do og ikke være istand til å få med meg en av barna. Å overlate en voksen med 2 barn er umulig, så dette tar vi forhåndsregler for å unngå. Til barna tok jeg med favorittmaten og drikken. Nå skal vi kose vårs 😉

Å kose oss gjorde vi!

Jeg og pappa sprang. Ett skritt unna 2 unger som løp fra aktivitet til aktivitet, det kunne ikke vært morsommere for de små! Men for en jobb for oss voksne. Vi var der 2,5 timer før stengetid og forventet å måtte dra innen en time pga. stress. Men parken var nærmest mennesketom, og vi fikk god tid til å utforske uten noen køer eller voldsomme lydbilder. Når klokken nærmet seg stengetid begynte vi å dra mot bilen. Vi hadde ennå ikke vært lenger enn første fjerdedel av parken, men barna koste seg glugg ihjel der de var, og vi så ingen grunn til å presse dem videre. Men avslutning er jo vanskelig! Og jaggu ble det veldig vanskelig. Utbrudd og gråt hele veien til bilen, uansett om jeg prøvde å forklare at vi skulle tilbake igjen neste helg. Men med et begrenset språk og desperat frustrasjon imellom det jeg sa og det de klarte å oppfatte var det ingenting å gjøre. Vi dro to hylende, sparkende, slående og gråtende barn til bilen. De få som var igjen i parken så svært så skeptiske ut. Jeg kunne formelig kjenne dommen brenne i nakken: Vi var superforeldre ja… den onde, dårlig oppdragende typen…

Hele turen hjem fikk tulla oss til å angre på at vi dro i det hele tatt. Kjefting og sparking og hyling. Broren er vannvittig mye enklere her. Han slår og sparker kanskje på vei ut, men når kampen er over, gir han seg! Da tar tulla over dessverre. Maset i uken som kom var overveldende. Vår lille datter som for kort tid siden ikke kunne nok ord til å uttrykke basisbehov som drikke, gjorde nå fullt opprør. Hun SKULLE til gården! Hun SKULLE klappe kaninen! NÅÅÅÅ! Jeg forklarte og viste på dagplan. Vi snakket om hvor mange ganger vi skulle sove før vi skulle dit igjen. Hun trodde meg ikke.

Så kom endelig Dagen! Vi skulle til dyrene på gården igjen. Gjensynsgleden var ufattelig. Plutselig gikk det opp et lys for henne. Jeg lyver ikke for barna mine… Når jeg sier vi skal tilbake, så skal vi det. Jeg har til og med en plan om når!! Denne gangen gikk avslutningen mye bedre og vi har vært der i alt 3 ganger i skrivende stund. I morgen skal vi tilbake igjen, og jeg føler meg trygg på at vi klarer det for første gang.

Iløpet av våre 3 besøk har det vært en økende grad av mennesker der, og barna håndterer det hele overraskende bra!

Vi har ennå ikke kommet lenger enn den første fjerdedelen av parken, men det har jeg og Lars blitt enige om at det gir vi blaffen i. Hvis vi bruker hele sommeren på den første delen av parken og aldri kommer lenger, har vi vunnet gullmedalje uansett.  Ungene koser seg, og om enn vi sliter oss nesten ut på å følge dem opp og må være smarte i forhold til dette med å gå på do når vi bare er 2 voksne, så roer barna seg mer og mer og er mer og mer villige til å justere hva de gjør i korte perioder. Noe som gjør at vi får satt oss ned ett minutt eller to her og der. Og kanskje til og med spist.

Men helt som andre familier er vi ikke:

Vi er de foreldrene som står vakt når barna våre får besøk i aktiviteten de driver med. Vi virker nok litt rare, der vi spretter til som gale med en gang et barn kommer i nærheten. Hvis vi før sto 2 meter unna, står vi plutselig ett lite skritt unna, klare til å forklare. Oversette den dårlige uttalen til våre barn for det nye barnet, forklare merkelig adferd til både mor og barn, være der skulle frustrasjonen oppstå. Alltid på vakt!

Men vi blir også overrasket over de tingene som går bra:

Hvem hadde vel trodd han ville orke å sitte stille lenge nok til å bli minion?

Eller at hun skulle finne roen i sandkassen mens en hel skokk med unger gikk forbi og opp til showet rett på oppsiden. Avslappet og fin, bygde hun i sanden og tok musikken og lyden borti der helt være. Hun som ikke orker at jeg ser på tv mens hun leker på gulvet i naborommet på dårlige dager.

Så sommeren i Foldvik ser ut til å bli ekstra fin! Og mamma og pappa føler seg vellykket, tross alt. Vi er flinke vi, både små og store. Vi får det til, om enn vi ser litt merkelige ut på veien 😉 Avslutningen må fortsatt jobbes med for både store og små, men vi ser tydelige bedringer. Så gjenstår det å se hvordan dette er når vi kommer til slutten av sesongen! Men går det som jeg håper, kan vi kjøpe nytt sesongkort neste år!