Jeg vet det er agurknyhetenes tid. Det er lite å skrive om, alle er på ferie… jeg skjønner det. Men i en artikkel om å være forsiktig med hvilke bilder man skal legge ut på internett eller ikke, blir jeg dypt bekymret…

Artikkelen går fint gjennom alt en bør tenke over, og noe sånt som 90 prosent er jeg enig. Man  skal sjekke med foreldre eller personen selv før man legger ut på facebook eller tvitter. Man skal være varsom og se på bildet man legger ut. Artikkelen bruker eksperter, om noen egentlig kan kalles det, fra datatilsynet og noe som heter «Barnevakten». Disse påpeker mulige problemer med lovlighet, at man kan juridisk komme i trøbbel om man poster bilder av andres barn, og de påpeker at det er veldig lett å finne gamle bilder for arbeidsgivere senere i livet. Alt dette er jeg enig i. Her på bloggen for eksempel deler jeg svært få bilder av barna, og de er som oftest veldig gamle. Hvis nyere bilder dukker opp er det på lang avstand eller så har barnet ryggen til. I tillegg bruker jeg ikke navnene deres for å begrense hvor mye de blir utlevert. Nå er det ikke sånn at det er vanskelig å finne ut hva barna heter, det vet jeg og. Og av og til er vi i det offentlige i forhold til aviser og tv, og da er vi selvsagt utsatt. Men jeg gjør det jeg kan, og velger samtidig å være tydelig og åpen. Det er ikke en enkel balanse å gå. Jeg vet om bloggere som har sluttet å snakke om barna sine fordi selv barna har blitt utsatt for nettroll, men jeg vet også om andre som aldri har opplevd dette problemet. Man må ta de valgene man føler er riktig der og da, og justere underveis. Derfor synes jeg det er fint at dette emnet blir tatt opp i media. Det er viktig for oss alle å ha det foran i panna.

Så kommer derimot problemet. Helt nederst i artikkelen dukker dette opp:

«Datatilsynet er spesielt bekymret for foreldre som bruker barns sykdomshistorie aktivt i sosiale medier. Også det kan følge barnet i mange år, og skape problemer.

– Foreldre som har et barn med en diagnose, for eksempel ADHD, deler flittig informasjon og bilder. Men når dette barnet blir 18 år gammel, og er helt frisk, så kan det få problemer med blant annet forsikring – fordi mye sensitive bilder og informasjon ligger tilgjengelig for alle, sier Skåltveit.»

Og her får jeg et problem med både TV2 og den såkalte eksperten Skåltvedt…

For det første klarer jeg nesten ikke forstå hvordan et medmenneske, langt mindre en avis, kan få seg til å gå spesifikt etter sårbare og utslitte foreldre spesifikt. Som om det å dele informasjon og bilder av barn med diagnoser på et eller annet vis er verre enn bilder av normaltutviklede barn. Og hvordan har egentlig TV2 og datatilsynet tenkt at vi skal få økt bevissthet og forståelse for disse gruppene? Ved å gjemme oss bort av frykt for det store, stygge forsikringsselskapet. Man kan ikke bli diskriminert for å ha hatt en diagnose som er tatt bort. Da klager man inn til forsikringen for diskriminering.

Nummer 2: «FRISK FRA ADHD????» Det er da ikke noe som forsvinner magisk den dagen du fyller 18! Det er en livslang diagnose, hvis ikke er det sannsynligvis en feilaktig stilt diagnose… Det hender absolutt at diagnoser faller bort, men som regel er dette feilsatte diagnoser, man har ikke «blitt friskt». Den delen som er helt borte fra denne artikkelen i så måte er at man veldig ofte da får en annen diagnose som stemmer bedre… ADHD er da ikke som «barneastma»!

Det er kanskje ikke så farlig tenker du, denne retorikken i denne artikkelen. Men dette er det som kalles «hverdagsdiskriminering». Informasjon som tar et bittelite bilde, og spyr det ut. Tenk på alle de som ikke aner noenting om ADHD og utifra denne lille setningen nå tror at ADHD forsvinner når man er voksen….Hvis TV2 og datatilsynet virkelig forsto hva slags enorm jobb det er for oss foreldre til barn med ekstra behov,hadde man voktet seg like vel for denne typen retorikk som man gjør i forhold til hverdagsrasisme.