Da er vi der, 17. mai er rett rundt hjørnet! Som ifjor så er vi på nytt igang med prosjekt «egne tradisjoner». Denne gangen er vi ved et nytt nivå dog. Skolenivå!! Vi har mange tilrettelegginger som må tas hensyn til. I år skal junior prøve seg på 17. mai tog. Det første året vi så et på nært hold var det eneste året vi gjorde det. Vi hadde prøvd å ta med den lille mannen til byen og han holdt seg dessverre ikke over ørene, for hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg jo ikke utsatt ham for det. Han var bitteliten og begynte å gråte når toget kom. Jeg visste ikke hvorfor, men tenkte det ikke er så rart med at en liten gutt ble litt overveldet av all lyden og de store menneskene som sto rundt oss. Han var tydelig redd. Dermed lot vi vær å dra til byen året etter. Da dro vi heller å så det lille toget på Heistad fra hagen til onkel og tante. Dette gikk mye bedre, men å stå å se på gadd han ikke. Vi tenkte bare at dette var greit og ikke helt unormalt for små barn. Og helt unormalt er det heller ikke. Bare litt.

Men nå er vi altså kommet så langt som til skolen og vi har snakket med læreren hans og tenker at vi skal prøve. Mange tenker at man skal presse barn litt utenfor komfortsonen sin for å få gleden på den andre siden. Dette er jeg forsåvidt ikke uenig i, vi er bare ofte uenig om hva som er den faktiske komfortsonen. For mennesker med autisme er denne sonen ganske annerledes enn andre barn. Men samtidig er det andre igjen som tenker i banene «hvorfor utsette ham for det?». Og dette er selvsagt noe som må tilrettelegges til hvert barn. En skal ha respekt for at noen foreldre kjenner barnet sitt godt og vet hva det tåler. Min lille gutt er litt vanskelig å lese. Det er ikke lett å forutse hva han kan synes er morsomt. Han liker jevnlig ting jeg ville trodd han ikke hadde orket og motsatt.

Siden de er godt trent på barn med ASF på Lilleborge, var det videoer av tog og 17.mai feiringer som sto på menyen i dag. Og deretter fulgte et øvelsestog med resten av 1. klasse!

Da jeg fikk dette bildet inn på telefonen min var første gang jeg virkelig lot muligheten for at han kunne gå i toget synke inn. Tårene begynte å trille nedover kinnet på meg i bilen ved kjøpesenteret. Jeg innså plutselig at jeg egentlig ikke hadde turt å håpe på at det som nå skjedde kunne skje. Nemlig at vi kunne ha noe tilnærmet en normal feiring! En av de store fordelene med autisme som ekstra barn i huset, er at vi lærer å ikke ta noe for gitt. Derfor kommer tårene lett når det plutselig ser ut til å gå bra!

Læreren kunne fortelle at togturen hadde gått kjempefint, han hadde satt seg ned med de andre barna for å få informasjon. Han hadde gått når han skulle. Han hadde ropt hipp hurra når de andre gjorde det. Han hadde kost seg! Klumpen i halsen var enorm å svelge mens jeg snakket med læreren hans.

Så er dette uten så mye folk og uten musikk også videre, så hvordan det går i morgen gjenstår å se. Men vi er optimistiske. Nå beregner ikke vi at han skal gå hele toget. Og ihvertfall ikke der det er mest folk. Vi regner med at når han ser oss, vil han ut av toget for å være med oss, så vi har nøye planlagt sammen med læreren hvor vi skal stå, slik at han har gått den minst heftige delen av toget når vi dukker opp. Telefonnnummere er utvekslet i tilfelle det ikke går så lenge som vi håper og vi må hente ham. Alt er planlagt ned til minste detalj. Jeg har kjøpt en kul collegedress slik at ingenting strammer og øker stresset på grunn av det. Sko: Joggesko med goretex slik at vi slipper at han blir fullt så våt skulle han finne en vanndam. De er nemlig helt uimotståelige. Vi skal stille oss opp der vi kan stå litt for oss selv slik at søsteren ikke blir gal av alle menneskene. Og skulle det ikke gå å vente med henne, får en av oss ta henne med til bilen mens vi venter på broren! Men vi håper i det lengste at ventingen skal gå greit! Vi vil så gjerne se ham begge to.

Så blir det å dra ut til Mim og slappe av etterpå. Slenge bena opp og ha den samme avslappede dagen vi pleier på 17. Når Mim, Bess og tante kommer tilbake etter sine strabaser, er det igjen av med finstasen og late litt som om dagen er normal igjen. Det er en god plan. Så får vi se hva som går eller ikke.

Ellers ønsker jeg å si i år som ifjor: Vær snille med hverandre, husk at ikke alle handikap er synlige!!!