Når jeg sitter å ser på facebookfeeden min kommer det jevnlig opp bilder i form av «minner». Det er bilder som ble delt for 1-3-5 år siden og er ment som et verktøy som skal minne deg på spesielle ting som har skjedd for et eller annet antall år siden. En av de tingene som jeg synes var et fint tillegg til den sosiale plattformen. Den har dog en uventet effekt!

Ofte ser jeg disse bildene komme opp i feeden og føler noe helt annet enn glede. Jeg gjør det og, men i tillegg kommer det en snikende klump i halsen. Synet mitt blir fort uklart av tårer og hvis jeg sitter i det offentlige rom, så er dette mild sagt ubehagelig. Jeg er ikke sikker på hva som bringer disse følelsene frem, men desto yngre barna er på bildene, desto verre er det. Jeg spekulerer på at det kan ha noe med at det er verst med bilder før de fikk diagnosene sine. Det er et eller annet med denne perioden med uskyldig morro, gryende bekymring og sikkerheten om at det sikkert bare var at de var litt senere enn de andre som treffer meg midt i mellomgulvet.

Dette er ikke en følelse jeg har hele tiden, for jeg kan snakke om denne perioden helt fint. Jeg kan fortelle lange historier om både bekymring og denne sikkerheten uten å ha lyst til å gråte det minste, men hver gang et bilde kommer opp flommer det over meg så fort og så mye at jeg strever med å holde kontrollen.

Jeg har selvsagt prøvd å analysere hvorfor det skjer. Ser jeg tegn til autisme i bildene og derfor skjer det? Eller ser jeg ingen tegn? Kanskje jeg bare savner perioden der jeg trodde alt kom til å ordne seg litt av seg selv?

Normale familier kan av og til få det til å se litt magisk enkelt ut. Barna ser ut til å bli folk av uansett hva forrige generasjon sier om denne generasjonen. Barn retter seg etter normalen, stort sett av seg selv, med smekk inn fra siden fra foreldrene hvis det går litt skjevt en periode. Det er alltid noen som faller utenfor. Men de fleste, enten de er født og oppvokst i CasaKaos eller hos fotballfruen, blir normale, oppegående mennesker. Jeg er derimot den mammaen som er glad når junior banner, og ikke slår. Tross alt er ord bedre enn blåmerker. Da synes jeg vi har kommet langt. Jeg synes det er fint at tulla sier tusen takk ofte. Om hun faktisk er takknemlig eller bare følger høflighetsreglene er ikke viktig for meg. Man endrer prioriteringer etterhvert. Så prøver jeg å lære ham at det heter ikke «goddammit», det heter fillern. Og han sier oftere og oftere fillern nå. Kanskje bare når jeg er der, men bedring er bedring.

Kanskje er det følelsen av fullstendig endring som gir meg tårer i øynene?

Jeg blir ofte rørt, og av mye rart. Når et vennepar kommer hjem til sine barn etter voksenferie og barna kaster seg rundt halsen deres, grøter det seg til. Barna sier ting som, «vi har savnet dere så» og «glad i deg», «glad dere er hjemme».

Mine kommer heldigvis også springende. Men uten ord. Store smil da 😉

Når jeg får høre at min onkel har prøvd å snakke med tulla vår og prøvd å forklare at han er broren til mim… og jeg vet allerede før Mim har fortalt ferdig at tullemor har bare ignorert det. Hun forstår ikke begrepet bror annet enn om «bror junior» som hun kaller ham. Hun er 5 år nå, dette kommer vanligvis av seg selv. Tulla generaliserer ikke, så da er det ingen andre enn hun som har bror.

Jeg er ikke lei meg i det daglige, og det er ingen tegn til sorg. Men disse bildene da… vemodet velter over meg jevnlig. Grøtete stemme og at jeg må snu meg vekk littegrann for å stoppe tårene skjer stadig. Jeg er ikke lei meg, bare litt sårbar. Jeg er glad selv om tårene kommer. Jeg er blid selv om stemmen blir grøtete. Jeg er ikke trist. Jeg har bare barn med autisme.