En mamma kom til meg og fortalte at hun hadde et barn med autisme som var nesten voksen. Og diagnosen hadde han hatt siden han var ganske liten. I løpet av disse årene hadde hun sett på venninner få barn, barn som vokste opp og lærte ting dobbelt så raskt som hennes barn. Barn som trivdes på skolen og som fikk kjærester. Barn som fikk gode karakterer og gode venner. Barn som var alene hjemme og dro alene på tur. Barn som gikk på fritidsaktiviteter og ball. Barn som ble, sakte, men sikkert, voksne.

Men hennes barn. Hennes barn forble barn. Ikke helt, men mye. Kroppen ble større, men hjernen som er så annerledes utviklet, forble barn i mye lenger tid og kom kanskje alltid til å være litt barn. Og mens hun feiret hvert fremskritt og gledet seg over hvor flink barnet hennes var, kunne hun ikke unngå å se at de andre barna skjøt frem. Og etterlot dem der bak en plass… Gående fremover, ja, men alle andre springer jo…

Hun sørget ikke hver dag lenger, slik hun gjorde først. Hun sørget ikke hver uke eller hver måned heller. Men et stikk her og et stikk der kjente hun, og av og til kom det over henne igjen, som om glasset ble fullt og rant over. Og denne sorgen så aldri ut til å slutte.

I løpet av sin tid som mor til et handikappet barn hadde hun fått kontakt med andre med den samme typen liv som hennes. Disse mammaene kunne fortelle henne at hun aldri kom til å slutte å ha denne følelsen, om enn bare av og til. At selv om barnet ble voksent og ikke bodde hjemme lenger ville denne sorgen komme over henne og ta litt fatt. At det ganske enkelt var en del av livet som forelder til et barn med alvorlig funksjonshemminger. Dette synes mammaen var godt å høre. At hun ikke var unormal. At hun hadde lov.

For andre steder var det ikke dette hun hørte. Hos de der ute uten barn med disse vanskene synes de sorgen hun hadde var vanskelig å akseptere. Den var vond å høre om og man ønsker så gjerne å tro at det skal gå over at man kanskje blir litt lei av å høre om den. Mammaen trodde ordene fra omverdenen kom av et ønske om at hun skulle slippe disse følelsene og at de trodde at hvis hun bare jobbet hardt nok med seg selv, så gikk det over. Kanskje tenker man at det er tull å sørge over noe som ikke kommer til å forsvinne. Kanskje tenker man at det er depresjon og man trenger behandling. Uansett følte mammaen at hun ikke kunne si hvordan det av og til var fordi de rundt ville ikke det skulle være sånn. De ønsket så sterkt at hun ikke skulle ha det sånn.

Mammaen trodde at det var flere ting som skjedde. At de hun fortalte det til synes hun snakket for mye om det, og kanskje de hadde rett. Men hva om det var en kombinasjon. Kanskje mammaen snakket om det litt for ofte og kanskje de som lyttet hang seg for mye opp i at mammaen hadde snakket om det. Uansett så er det en vanskelig balansegang å gå, mellom for mye og ikke nok. Mellom å forstå og hjelpe, eller å være avfeiende og fordømmende. Det høres ikke slik ut. Avfeiende og fordømmende høres ut som noe som er lett å unngå å være. Men er det egentlig det?

Når noen er lei seg er det viktig å støtte og oppmuntre. Men hvor lett er det ikke å støtte noen rett ned i kjelleren? Så blir de enda mer deprimerte og lei enn før. Og oppmuntre kan fort bli å avfeie det som er leit. Å anerkjenne situasjonen noen står i er bekreftende, men hvis du har misforstått hva som er vanskelig kan anerkjennelsen fort bli fordømmende. Uansett er det ikke enkelt, hverken det ene eller det andre.

Vi snakket om dette både lenge og vel, og jeg ble lei meg med tanke på hvor vanskelig denne mammaen hadde det. Og i min manglende visdom, dømte jeg dem som ikke lot mammaen snakke om følelsene sine fritt, som slemme og egoistiske. Men i ettertid har jeg tenkt mye på dette med oppmuntring og støtte og kommet frem til at selv om jeg ikke er enig i hvordan disse vennene håndterer hennes følelser, velger jeg å tro at de prøver å hjelpe. At de ganske enkelt ikke forstår hvordan en sorg over et fremtid tapt kan fortsette å gjøre vondt et helt liv for en mamma. Og er det riktig av oss å forlange det av dem? Hvordan kan de forstå? Jeg forstår jo ikke dem, det er jo helt tydelig! Er jeg noe bedre da?

Jeg vet at personlig synes jeg det er deilig å få litt aksept fra andre mammaer for sorg og bekymringer. Da slipper jeg å føle meg unormal. Og denne samtalen ga meg akkurat det hun har fått av andre mammaer. Anerkjennelse for det jeg egentlig allerede visste,  at dette er en del av livet som forelder til funksjonshemmede barn.

Så gi hverandre rom. Forstå at du ikke forstår. Vær rause! Som Ellen Degeneres sier hver dag etter showet sitt: Vær snille med hverandre <3