Dette er et spørsmål som har plaget meg mye den siste tiden. Jeg skriver på min «ettellerannede» klage og ser at jeg overhodet ikke klarer å se at ordet «rettighet» er passende ord for det jeg eller barna har.

Det å ha rett på noe eller krav på noe indikerer at man i en form for automatikk får visse ting som man har fått tildelt en rett til. Altså, hvis du juridisk har rett på noe, så skal du få det. På sitt vis, «automatisk». Så er det selvsagt noen ting som må gjøres for å utløse rettigheten, nemlig å søke… men så blir det tidligere klare vannet, ganske grumsete.

Så søker du på en rettighet du har fått beskjed om at du har. Når søknaden foreligger kommer plutselig ordet «vurdering» på plass. Da skal en person, med alle fordommer og baggasje som vi alle har med oss i det daglige, «vurdere» om du har den rettigheten du søker på. Dette skal selvsagt gjøres i henhold til regelverket. MEN, med denne «vurderingen» som kan være spik spenna feil… til og med lovstridig, er din rettighet plutselig endret.

Din rett til å få en tjeneste er plutselig blitt din rett til å KJEMPE for en rettighet. Og din rett til å kjempe, ja den kan holdes igang lenge. Og har du da egentlig en rettighet?

Jeg kjenner på en utmattelse ovenfor «systemet». I det store norske leksikon er rettighet beskrevet slik:

«De subjektive rettigheter søker sin hjemmel i, bestemmes og begrenses ved den gjeldende rettsorden, hvis oppgave i vesentlig utstrekning nettopp er å søke en mest mulig rettferdig utligning mellom motstående interesser som representeres henholdsvis av enkeltindivider, grupper eller samfunnet.»

Rettferdig står så pent i denne beskrivelsen. Når vanlig praksis er å minimalisere og bagatellisere alt en søker sier, uavhengig av annen dokumentasjon eller faglige uttalelser, blir det sjeldent rettferdig. Andre vil selvsagt si at vi som søker maksimaliserer… men gjør vi egentlig det? Når jeg skriver en søknad om hjelpemidler eller stønader er det de vanskelige situasjonene jeg blir bedt om å beskrive. Og jeg lyver aldri, jeg overdriver ikke. Det er så vanskelig! Så er det perioder og omstendigheter som gjør at det ikke alltid er like vanskelig. Men det er ikke slik at det gjør de vanskelige situasjonene mindre vanskelig.

For å illustrere skal jeg gi et eksempel.

Angående lydsensitiviteten til barna. Pjokken er verst, så vi kan ta utgangspunkt i ham. Når vi er inne i stua vår og tulla får fnatt og skriker så høyt hun bare kan, blir han DESPERAT etter å få bort lyden. Hvis han ikke da har skjermingsmulighet, går han til angrep på lyden. Altså, tulla. Eller som regel den voksne som umiddelbart vet hva som skal skje og går imellom.

Når vi er ute er problemet mindre, da kommer han seg lettere unna og lydbildet blir helt annerledes. Hvis han er til skogs der det er enda mindre andre lyder blir det enda enklere for ham. Da har vi minimalt bruk for øretelefoner.

Men uansett hvordan du vrir og vender på det er problemet like stort når vi er inne i stua! Da kaster han seg mot øretelefonene for å få skjerming. Og det samme skjer når vi er blant mange mennesker. For mye lyd og inntrykk. Dette problemet er så ekstremt i de daglige situasjonene som vi ikke får gjort noe med at vi trenger et hjelpemiddel. For alternativet er at hele familien flytter ut og til skogs for å leve i telt… eller i hvert vårt hus… osv. Da har jeg ikke maksimalisert problemet da, da har jeg beskrevet hva som skjer når vi ikke er i skogen, men i vår egen stue. Som jeg synes vi må få lov til å være… Så hvorfor blir det vurdert som en overdrivelse? Hvorfor må jeg kjempe for en rett til å avhjelpe barnet med lydsensitiviteten fordi en saksbehandler automatisk tror jeg legger på ekstra?

Dette er bare et eksempel på en rettighet «har». Man har dem ikke… man kan få dem, hvis du er villig til å sloss som et dyr…