Det er en ting jeg har jobbet veldig med. Jeg prøver å lytte. Virkelig lytte. Det er ikke alltid jeg får det til for hodet mitt er overfylt med ting jeg skulle gjort, kunne gjort også videre. Men er det en ting jeg prøver å legge merke til, så er det når noen forteller om noe som ikke er enkelt i livet deres. Det er ikke alltid jeg vet helt hva jeg skal si, men det tror jeg ikke nødvendigvis er det viktigste.

Nylig hørte jeg noe som jeg fikk lyst til å skrive litt om. En mor fortalte om hvordan hennes sønn strevde med å slutte med bleie. Han ble sint når hun skulle sette ham på do. Jeg snakket litt kleint om hvordan mine reagerte på toalettinnføring, og innså underveis at det sikkert ikke var sammelignbart pga. diagnosene deres. Men jeg vil så gjerne være en del av samtalen, så jeg sa det allikevel. Jeg nevnte noe jeg hadde fått beskjed av hun som har veilledet oss i alle våre bleieeventyr, og det var at du skal være veldig forsiktig med å tvinge barnet på do eller potte da det fort kan bli aversjon av det. Så innser jeg i ettertid at andre foreldre sjeldent må forholde seg til den typen aversjon som lett oppstår hos oss, men jeg tror nok at det kan være viktig å ha det i hodet allikevel. Mammaen kunne fortelle at mange kommenterte på dette med do til sønnen hennes, og at hun var litt bekymret over at det ble litt mye mas rundt det.

Dette satte igang litt analysering i hodet mitt i ettertid. Jeg kom til å tenke på min egen opplevelse med tulla. Når vi sluttet med bleie med henne, var det et voldsomt regime (klikk her for å lese mer) som de fleste vet. De første 2 ukene var et mareritt, og det fortsatte med daglige uhell i mange uker etter at vi hadde såkalt «sluttet» med bleie. Til slutt sluttet jeg å foreslå do for tulla i det hele tatt. Jeg ble sååå lei av å spørre henne om hun måtte på do, at jeg tenkte som følger: Hvis hun bare er ren fordi jeg sier ifra til henne når hun skal på do, så burde vi vite det og… Det tok ikke mange ukene før hun sluttet helt med uhell… Og jeg tenkte at jeg hadde vært så dum som fortsatte å mase på henne! Men sånn gjør man jo.

Men hva om vi sluttet å mase om det, alle vi som ikke bor i huset til disse barna. Tenk om alle som ikke bor sammen med barna sluttet å si ting som: «Skal du ikke slutte med sutten snart da? Du er jo så stor.» Eller: «Men du er for gammel til bleie du vet du, du kan bruke do istedet!» Tenk om alle vi som ikke har noe med det bare passet våre egne saker… og lot foreldrene bestemme når ting skulle gjøres. Og jeg sier ikke at ikke besteforeldre ikke kan ta ting opp med foreldrene. Det er mang en ting jeg har vært glad mamma dulta borti meg om, for jeg hadde kanskje ikke tenkt på det selv! Men det er da noe helt annet hva de voksne snakker om seg imellom og hva som blir sagt foran eller til barnet.

Nå vet jo ikke jeg hvordan andre ser dette, men jeg vet at jeg har ikke behov for at noen sier ifra til mine små om hva de mener. Tvert imot kan man gå skikkelig i baret når man gjør det! Det er mange grunner til at barn ikke har sluttet med det ene eller det andre, og vi rundt må ha litt tillit til at foreldrene gjør det beste for barnet. Her i huset kan du risikere å ødelegge nøye planlagte treningsopplegg ved å blande deg for mye, og det er det jo ingen som vil. Så kanskje vi alle skal ta til oss at ikke alt er vår sak. Og bleier og smokker er sjeldent et problem som trenger din hjelp;) Så gjør som Elsa: Let it go 😉