Her på nyåret rundet jeg 1000 følgere på facebook. Og det er virkelig en bragd føler jeg! Det har vært et poeng for meg å aldri be følgerne mine invitere andre til å følge bloggen og derfor er det ganske utrolig i mine øyne at den har nådd de høyder den har!

Bloggen ble i utgangspunktet laget av 2 hovedårsaker.

1. Vi har en del familie som bor langt unna. For å gjøre informasjonen tilgjengelig uten å måtte ha mange lange telefonsamtaler. Siden autisme er en svært individuell diagnose hjelper det bare litt om de leser seg opp på de generelle tingene som har med autisme å gjøre. Her hadde jeg mulighet til å gi svært spesifikk informasjon som gjaldt oss.
2. Å slippe å forklare alt fra bunn av hver gang! Det er en frihet i å kunne hoppe inn i samtaler med den NÅVÆRENDE statusen istedet for å måtte forklare alt som har blitt gjort i lange tider for å komme til nåværende status. Så da kan jeg si for eksempel, tulla har bare et par uhell i uka, eller som nå, hun er helt ren. Uten at jeg føler de tror det skjedde uten den ENORME jobben vi har lagt i det.

Så har det utviklet seg flere gode grunner til å ha en blogg etter at jeg fikk den. Jeg fikk et sted der jeg kunne skrive om alle tankene mine, smarte og dumme, rare og morsomme som har kommet med dette nye livet vi lever. Jeg har nok spart mange timer hos psykolog med å skrive denne bloggen. Og med tiden begynte den å bli et uttrykk for et brennende ønske om å gjøre verden rundt barna mine et lettere sted å leve. Mens følgerskaren vokste og journalister banket på dørene, ble en aktivist vekket i magen min. Et ønske om å spre kunnskap gjennom tekstene mine og en drøm om at vår pårørendekunnskap skal komme til ørene til mang en mann og kvinne i de offentlige tannhjulene. Jeg kjemper fortsatt, men sakte men sikkert ser jeg fremgang.

Jeg vil gjerne takke alle som har valgt å følge akkurat min blogg. Jeg har på ingen måte fortjent det, men dere er nå med meg allikevel.

Jeg vil gjerne oppfordre de der ute som tør å ta kontakt med meg hvis du har noe på hjertet. En sak, en historie eller et tema som angår familier som vår. Så skal jeg skrive, til blekket spruter. Jeg elsker å få et nytt tema. Noe jeg kan finne utav, og fordype meg i. Jeg vet det er mange der ute som ikke vil skrive om sin situasjon fordi de ønsker å holde navnet sitt utav det, men her trenger ingen vite navnet ditt. Og får du det ikke helt til, kan jeg selvsagt hjelpe med formuleringer og lignende.

Ellers er det også bare å ta kontakt for å finne ut mer om hvordan ting gjøres her i huset. Det er mye av det daglige som gjøres som selv jeg glemmer at jeg gjør. For eksempel hvordan man driver språkstimulering eller generalisering. Ting jeg nå bare gjør og helt har glemt at ikke er normalt. Noen av dere gjør det allerede, men jeg er alltid åpen for å hjelpe hvis jeg kan. Så må jeg og nevne at jeg ikke er noen guru, men det jeg vet noe om deler jeg gjerne. Det kan hende meldingen blir liggende litt for livet her i dette annerledeshuset kan være kraftig heftig innimellom, men jeg kommer tilbake til deg så fort jeg kan. Og skulle jeg mot formodning ha glemt deg, send meg en liten påminnelse, så er vi igang på nytt!

Og jevnlig får jeg spørsmål om det er greit å dele/låne osv fra siden her. For å være helt tydelig, det er det alltid <3 Dette er en helt åpen blogg som skrives for alle. Føl dere fri til å dele/invitere/låne. Ingenting er hemmelig. De heeelt private tingene, deler jeg aldri på nett allikevel 😉