Jeg leste litt i «Autisme i dag» som autismeforeningen sendte ut. Og der diskuterte man dette emnet i forbindelse med ABA (også kalt Eibi eller Tioba). Jeg tenkte kanskje jeg skulle sette emnet opp litt småprofft. Vi starter med problemstilling, så en oppklaring av begrepene brukt, etterfulgt av en diskusjon og en liten konklusjon!

Problemstillingen er som følger: Er opplæring av mennesker med autisme en faktisk opplæring eller er det en indoktrinering?

Jeg vil også diskutere litt om vi velger å drive den opplæringen vi gjør for deres skyld eller vår? Dette føler jeg er sentralt i enhver diskusjon om opplæring.

Begrepet «opplæring» gå jeg utifra at de fleste forstår. Man skal læres noe man ikke kan.

Indoktrinering er det nok ikke alle som forstår like godt.

«Indoktrinering kan bety dels opplæring, instruering, dels politisk påvirkning, hjernevask. Ordet kommer av doktrine som betyr lære, læresetning, livssyn. Til forskjell fra annen undervisning går indoktrinering ut på å få eleven til å tilegne seg en gitt doktrine fullstendig og uten å ville overprøve den eller tillate vesentlige motforestillinger.» sier wikipedia.

Og det er sånn jeg tenker på det når jeg bruker dette begrepet.

For hvorfor lærer vi opp mennesker med autisme i en del av disse tingene? Noen ting er helt ordinære ting som «alle» må lære. Men det er jo ikke den opplæringen en har noe å klage på. Man må lære seg å kle seg selv. Man bør, hvis man kan, lære å lese og skrive. Men så kommer man inn på andre ting som vi trener barna til i diverse opplæringsprogram. For eksempel å spise mat med en gruppe. Eller å si hei. Eller å dusje. Eller å sitte i samlingsstund. Eller et klasserom. Og hvorfor gjør vi dette? For sannheten er at grunnen til at disse barna ikke orker å sitte ved bordet å spise kan være sterkt knyttet til de overveldende sanseinntrykkene man får ved et matbord. Lukter. Lyd av folk som tygger/smatter/stønner. Den sosiale forventningen om å være med i samtale ved bordet. Dusjen er tortur for noen av disse menneskene. Strålens styrke, lyden, varmen… Samlingsstund og klasserom, ja jeg trenger vel ikke egentlig forklare nærmere hvorfor det er et problem! Men et av de beste eksemplene er allikevel tomme høflighetsfraser som «Hei». Eller «unnskyld». Jeg hørte engang en person som jobber i barnehage si at termen «unnskyld» er like tom for alle barn. At unnskyld bare er en måte å komme ut av en ubehagelig situasjon på. Og mange fraser vi bruker i det daglige er for å virke hyggelige. Det er svært vanskelig for mennesker med sosiale utfordringer å se poenget med dette. De kan lære det, men de forstår det ikke på det grunnleggende nivået. Og hvem er det vi lærer dem det for? Vi vil de skal svare når vi snakker med dem, for vår skyld eller for deres? Som oftest er det vel fordi vi ønsker oss et svar for vår del.

Før i tiden var en stor del av treningen på ting som øyekontakt. Heldigvis har vi gått bort fra det i disse dager…ihvertfall håper jeg det! For å tvinge barna til å stirre deg i øynene er vel blant de mer dustete tingene å lære bort. Så lenge de hører deg og forstår deg kan vel øynene være hvor som helst! Eller når de trenet autistene til å slutte å flappe med hendene. Absolutt for vår skyld og ikke deres. Men mange ønsker å få bort stimming, og hvem er det for? For det er ihvertfall ikke for autistens skyld! Og vi vet jo ikke alltid hvorfor vi ønsker ting. Ofte er det for vår skyld. VI synes det er hyggelig at de sitter å spiser med oss. VI vil ha et svar. VI vil ha dem i klasserommet, da krever de mindre ressurser. HVEM gjør vi det for? Hvorfor kan vi ikke bare akseptere dem som de er, med flappende hender, manglende høflighetsfraser, bokstavelighet, sanseoverload og alt?

Men noen ting bør man lære for sin egen skyld! Høflighetsfraser som unnskyld er viktig for ikke å bli oppfattet som dårlig oppdratt. Selv om man ikke forstår det helt. Å kunne se etter fingeren når noen peker er nyttig slik at man kan forstå hvor noe er. Bading er viktig, du vil ikke lukte vondt.

Konklusjonen er egentlig ganske enkel. Vi gjør det for begges del, både autisten og oss selv. Men jeg tror det er viktig å se personen med autisme. Ikke bare se autisme. Personen med autisme får smerter ved høy lyd og feil temperatur i dusjen. Det må da vel være mulig å sette inn et badekar istedet? Vi hadde ikke utsatt oss selv for dette… da må det vel være greit å ikke utsette andre for det. Og middagen er vel ikke SÅ viktig å ha sammen? Og ja, vi trenger at de svarer oss, og DE trenger at de svarer oss. Men om de sier hei hver gang er vel ikke så viktig? For noen med autisme er ingen av disse et problem, for andre er de en helt uovervinnelig tortur. Kanskje vi ikke skal være så opptatt av hva vi vil, men hva de trenger?

Det er viktig å ikke indoktrinere dem, de MÅ ikke være normale. Men vi kan ikke la vær å lære dem nødvendige livsferdigheter. Det er også sviktende omsorg. Vi må se helheten, hva er mulig og viktig å gjøre noe med? Hva er mulig, men ikke viktig? For er det mulig, men ikke viktig… da kan det vel bare være sånn? Livskvalitet er viktig, at de sier og gjør som oss er ikke! Det må være lov å være annerledes <3