Når vi hjelper barna her i huset med å få til hverdagen, bruker vi terminologien «skjerming» ganske mye. Det er et begrep som er viktig å få med seg hva egentlig betyr. Det har nemlig vært ganske mye kontrovers rundt dette med skjerming.

Definisjonen for hva skjerming er innad og utenfor institusjon er ganske viktig. Utdrag fra Helsekompetanse.no:

I psykiatrisk sammenheng er skjerming definert slik: ”ved skjerming får personen ikke ta del i aktiviteter i avdelingens fellesmiljø på vanlig måte, men holdes helt eller delvis avskjermet fra resten av personene og det personale som ikke tar del i behandlingen av personen.”

I miljøterapeutisk sammenheng utenfor psykiatrisk avdeling hvor psykisk helsevernloven ikke gjelder, vil skjerming uten tvangsbruk kunne være aktuelt overfor personer med utviklingshemning som ikke er så syke at det trenger innleggelse, men som er sårbare fordi de har symptomer på psykose som gjør at det vil være gunstig med en viss begrensning av stimuli. Det kan være for eksempel å ikke se for mange voldelige filmer med støy, ha begrenset tilgang til enkelte gjenstander osv. Skjerming kan ofte brukes som et forebyggende tiltak for å skåne personen selv eller personer i omgivelsene.

Det er viktig at personalet gjør avtaler med personen om hvorfor skjermingen er nødvendig, og forklar hensikten med den. Gjør gjerne avtale om når skjermingen eventuelt vil opphøre.

Skjerming har lett for å bli tvang og derfor er det mange som kanskje vil missforstå når vi bruker ordet «skjerming».  For å være sikker på at det blir godt forstått hva vi mener med det, og hvordan det enkelt og godt kan brukes for autister uten noen form for tvang, tenkte jeg det var på tide å ta tak i begrepet slik vi tenker på det.

Når vi skal et sted, sjekker vi alltid muligheter for skjerming. Har vi et rom å trekke oss tilbake til? Er det en stor uteplass, slik at barna kan senke stimuliet de blir utsatt for?

Å være forelder til barn med autisme involverer en del rare forberedelser. Jeg har alltid med ballonger eller andre morsomme leker som barna ikke alltid har tilgang til når vi skal noe. Jeg sjekker alltid om det er et sted vi kan gå til for ro og fred, og når jeg ser at barna begynner å bli veldig intense, går jeg bort til dem og hvisker «kom så skal vi leke med ballong». På denne måten blir barnet villig med for å få leke med ballong. Ihvertfall nesten alltid. Så går vi inn på et skjermet sted og der får de leke litt med ballong, drikke litt, kanskje mamma har noe annet godt i veska og?? Og dermed har ungene fått en liten pause som kanskje kan gjøre dem istand til å være der en stund til uten kræsj!

Nå har jeg og pappa blitt ganske drevne på å se når barna er slitne av alle inntrykkene, så det vi er blitt flinke til å avverge. Og barna blir flinkere og flinkere til å skjerme seg selv. Til motsetning fra andre foreldre, krever vi aldri at barna skal bli i den store gruppa. Hvis en av ungene har lyst til å komme ut på kjøkkenet og sitte der litt, ja da gjør vi det, selv om det kan være upraktisk. Vil barna gå lenger unna gruppa når vi er ute, da følger vi etter og lar dem få den tiden de ønsker å få fred. Slik blir mulighetene for besøk og selskap opp. Under visse forutsetninger selvsagt.

Så for å summere, skjerming for oss betyr å gi pause fra inntrykk, det være seg lyder, lukter, sosiale forpliktelser osv. Det handler ikke om å nekte barna å være med når de har lyst til noe. Vi bare innfører noen forebyggende reguleringer som kan gjøre dagen hyggeligere for alle 😉