Når pjokken fikk diagnosen var jeg ikke klar over dette. Han var 3 år og jeg synes egentlig ikke han trengte så mye oppfølging som barnehagen ga inntrykk av. Samtidig tvilte jeg ikke på at de snakket sant! Jeg mener, hvem ville jugd om noe sånt? Så utredningen gikk sin gang og diagnosen kom.

Nå hadde det seg jo sånn at jeg ikke hadde 20 barn hjemme og derfor ble aldri stresset så høyt hos ham hjemme som i barnehagen, og dermed var det forklart. I ettertid ser jeg jo hvordan han reagerer når det er 2 barn i tillegg til søstra der, men det er lett å være etterpåklok. Det jeg dog merket var at når han ble cirka 4 år ble han det jeg ville si var «verre». Altså, de klassiske «symptomene» eller «karekastikkene» til autismen ble tilsynelatende mer synlig og mer ukontrollerbare.

Vi er heldig her i fjorden, for vi har en egen autismeavdeling ved sykehuset vårt, og jeg spurte psykologen der om dette. Etter det hun kunne fortelle var det sånn at barn med autisme ofte har en såkalt blomstring mellom 4 og 5 års alderen. Og at denne ofte roet seg ned igjen rundt skolestart. Hun kunne også fortelle at når de utredet barn som var eldre enn 5 så spurte de ofte om nettopp denne aldersperioden og hvordan den hadde manifestert seg for barna. Dette er selvsagt ganske individuelt dette som alt annet innen spekteret, men jeg må si at det var både en lettelse og en byrde å høre. For det første visste jeg nå at det jeg opplevde ikke var innbilt! Nummer 2 var at det kom til å roe seg ned igjen! Men den tredje siden var mer en byrde. Siden tulla fikk diagnosen har jeg gått å sett etter tegnene. Hun fyller 5 i desember, og jeg har følt meg selv gå å vurdere.

Når den tilsynelatende ikke kom, tenkte jeg at hun kanskje ikke kom til å blomstre. Kanskje det ikke ble vanskeligere enn nå. Eller at det at hun er jente gjør ting annerledes, kanskje blomstringen kom senere. Eller allerede hadde vært? Vi jenter utvikler oss jo litt raskere enn gutta i alle andre aldere!

Men nå ser vi altså tegnene. Hun holder seg for ørene hver gang noen roper eller snakker høyt. Hun vil ikke sitte med oss å spise lenger. Hun har fått en «greie» for plaster. Hun MÅ ha plaster på alt som kan minne om ett sår. Og gud forby om det kommer av! Da er det full krise!! Og hun klarer sosiale situasjoner dårligere. Ihvertfall hvis hun ikke er helt forberedt på dem. Rutinebrudd fører til store adferdsutbrudd, enten det er slag og spark eller utrøstelig gråt. Det er ikke enkelt for tulla vår i disse dager. Så tror jeg ting vil bli bedre herfra og ut! Nå har Tiobaen startet opp igjen og alle er tilbake på jobb i barnehagen. Hverdagen kommer tilbake for fullt. Og det trenger den lille autisten inni datteren min at den gjør! Og mamma og pappa gleder seg til det og!