Mandagen gikk på skinner stort sett, men jeg? Ja, jeg var et ufattelig vrak! Når taxien sto på utsiden av døren vår, trodde jeg at jeg skulle svime av! Alt var pakket og klart, han måtte bare ha på seg jakke og sko og så bar det ut i bilen.

Jeg hadde skrevet klar lister. Liste over hva jeg hadde sendt med og aller viktigst, liste over matvaner. Han generaliserer noen ting, men det er aldri godt å vite hvilke ting som blir generalisert. Så for å gjøre det lettest mulig for de som har han disse dagene, så skrev jeg en oversikt. Trenger de den så trenger de den tenker jeg.

Tilbake til dagen; Vi (det vil vel egentlig si jeg) kledde på ham og gikk ut. Det var en blid sjåfør. Jeg har tidligere jobbet på sentralen og dro kjensel på ham. Det var behagelig å vite at dette ikke var en helt ny sjåfør! Dermed satte jeg ham inn i bilen og ga han en klem. Jeg måtte jobbe livet av meg for å ikke klemme han hardt og kline på han. Jeg kan ikke gjøre for mye styr utav ting, da dette ofte betyr at han begynner å reagere. Dette er jo forsåvidt ikke unormalt uansett om man har autisme eller ikke, men det betyr ofte mye mer reaksjon fra pjokken enn andre. Jeg tok frem bildet av taxien og skolen og viste de til ham. Så sa jeg «dette er taxien, og han (pekte på sjåføren) skal kjøre deg til skolen» og viste ham kortet med skolen.

Vi hadde sett på bildene mange ganger på søndag og flere ganger på morgenen, han var så godt forberedt som jeg kunne få det til! Lille gutten min så  på meg og deretter sjåføren som nå satt foran ham i forsetet. Han lente seg frem og tok sjåføren på skulderen og sa «Skolen». NÅ sleit jeg!! Jeg trakk pusten dypt og ga ham en klem. Så sa jeg «hadet». Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg. Han har aldri vært engstelig for å være sammen med fremmede. Men her ble det liksom så påtakelig! Jeg hadde tenkt mange tanker om hva som kunne skje. Men alt han gjorde var å si hadet, jeg lukket døra og så kjørte han avgårde! Blid og fornøyd vinket han og vekk var de!

Dagen som fulgte var litt kaotisk. Vi hadde litt barnefri i juli, men ellers har vi hatt barn hjemme på ferie siden midten av juni, shopping har vært lenger nede på listen enn jeg liker å innrømme. Jeg fant ut på søndag at jeg måtte ha ny regnbukse og joggeskoa hadde han ikke brukt i stor grad på en måned heller, og det var ganske tydelig at jeg måtte kjøpe et større par. Det virker jo nå som om jeg ikke hadde tenkt på noe før skolestart, men det er heldigvis ikke sant. Matboks og drikkeflasker med dinosaurer, god blyant og viskelær er kjøpt inn og Mim fant jaggu ett penalhus med dino på og. Så da får angry birds som mamma hadde kjøpt ligge som reserve! Jeg har bokstavelig talt vært byen rundt for å finne de rette tingene til skolegutten min, og jeg har sett ett og annet desperat mammaansikt rundt på samme oppdrag! Så da brukte jeg dagen på å oppdage at regnbukse med seler ikke finnes i størrelsen til pjokken min, og at parkdresser i den størrelsen må bestilles fra lager. Sko på hans størrelse på salg er stort sett med knyting og ikke borrelås, men jeg fant ett! Så vaset jeg rundt i tåka, frem til vi dro hjem. Det satt jeg og stirret på TV i en skremmende lang tid, men jeg kan ikke si jeg helt fikk med meg hva som skjedde.

Utpå formiddagen var jeg så heldig å få en liten pling på mobilen! Noen jeg kjenner jobber på sentralen og visste hvor mye jeg satt med knute i magen, så hun hadde ringt sjåføren å fått bekreftet at alt hadde gått som det skulle med taxituren! Og det hadde det virkelig. Den lille skolegutten min hadde klappet sjåføren på skulderen med et glis og hoppet ut. Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg var for denne gesten!

På slutten av dagen fant vi ut at vi hadde gjort alt for lite på en dag som vi ikke hadde unger, så vi støvsugde og vasket bilen innvendig. Så hadde vi ihvertfall gjort noe!

Pjokken kom hjem med kontaktbok, og det så ut til at han hadde hatt en ganske god dag. Når han kom hjem var han seg selv. Litt elektrisk, men det skulle bare mangle! På trappa på vei inn døren stoppet han opp og snudde seg mot pappa. Deretter tok han seg inne i munnen og la noe i hånda til pappa!

Den første tanna han noen gang har mista! Også på første dag på skolen da gitt! Pappa er sikker på at det var for å spare ham fra å måtte huske på for mange datoer <3